Bokanmeldelse av «Musikkterapi og Musikk og helse»
Av: Randi Rolvsjord, professor ved Griegakademiet – institutt for musikk, Fakultet for Kunst, musikk og design, Universitetet i Bergen, randi.rolvsjord@uib.no
Publisert 16.04.2026. Teksten publiseres også i Tidsskriftet Musikkterapi 49(1).
Musikkterapi og Musikk og helse
Utgiver: Norges musikkhøgskole, Skriftserie fra Senter for forskning i musikk og helse. Print ISSN: 2535-3713. Online ISSN: 2535-3756 https://hdl.handle.net/11250/5345243
Even Ruud har med boken Musikkterapi og musikk og helse skrevet en ny introduksjonsbok til musikkterapi. Boken gir både innføring til, og oversikt over, det brede og etter hvert komplekse fagområdet som omfatter musikk og helse og musikkterapi. Utgangspunktet for boken er den norske musikkterapitradisjonen. Innledningsvis skriver Ruud at han har rettet teksten mot studenter og andre som trenger en innføring i fagområdet. Samtidig søker han å «skrive musikkterapien inn i posthumanistiske og postmoderne teorier» og slik tilføre noe nytt også for å utfordre lesergrupper som allerede er godt kjent med faget.
Det er med stor respekt jeg anmelder denne boken. Å skrive en slik bok med intensjon om å gi et innblikk i hele dette brede fagområdet er et svært omfattede prosjekt som krever stort faglig overskudd og bred oversikt og innsikt. For min egen del er det glimrende å lese en slik oversikt etter at jeg selv har hatt større avstand til dette fantastiske fagområdet noen år. Samtidig prøver jeg å ha fokus på bokens verdi for de som er helt nye i fagområdet. Som ny student i musikkterapi rundt 1990 var Ruud sin bok Musikk som kommunikasjon og samhandling et tilsvarende startpunkt. Musikk som kommunikasjon og samhandling ga en breddeoversikt og introduksjon til de aller fleste tema og perspektiv som på den tiden eksisterte i musikkterapien. Som student i fagområdet var denne boken det naturlige startpunktet ved utforsking av nye tema for meg. Her kunne jeg finne et sted å starte. Når jeg nå har fått denne nye oversiktsboka i hende er det mye som minner meg om denne. Men fagområdet vårt har utviklet seg mye i bredde og dybde siden 1990, og jeg spør meg selv om det er mulig i 2026 å få til en introduksjon og oversikt som kan gi tilsvarende oversikt over bredden i fagområdet.
Struktur og innhold:
Boken er omfattende på til sammen 465 sider. Ruud refererer i boka til en bred musikkterapidiskurs fra både det norske og internasjonale forskningsfeltet, og det knyttes an til teoretiske perspektiv fra et bredt tverrfaglig felt. Boka inkluderer også et nyttig appendix med oversikt over organisasjoner og ressurser, som utdanningsinstitusjoner, tidsskrift, databaser, kunnskapsbeskrivelser mm. med både norsk og internasjonal forskning. Som en innledning gir det første kapittelet en enkel introduksjon til fagområdet med fokus på arbeidsfelt og praksisarenaer. I dette kapittelet trekkes også historiske røtter til musikkterapien.
«Helt åpenbart gjør dette den til en fantastisk ressurs for studenter og andre der den tilbyr introduksjon til praksisfelt, forskningsfelt, arbeidsformer og teoretiske perspektiv.»
Kapittelet om Musikk og folkehelse har fokus på menneskers bruk av musikk i hverdagslivet, og perspektiver på musikk og helse. Her kobler Ruud til perspektivene fra sosiologi og samfunnsfilosofi ved Hartmut Rosa og musikksosiologen Tia DeNora, men også fra forskning innen musikkpsykologi og community music. Her presenteres blant annet Ruuds egne perspektiver på musikk som et kulturelt immunogen som tidligere blant annet er publisert i hans bok fra 2020 Towards a sociology of music therapy.
Resten av boken er mer spesifikt orientert om musikkterapi. Det neste kapittelet Musikkterapi i praksis gir en oversikt over praksisfelt som musikkterapeutene arbeider i, og hvordan de arbeider i disse praksisfeltene. Strukturen i kapittelet veksler litt mellom å knyttes til arbeidsfelt og organisering av praksis, til å knyttes til helseutfordringer (sykdommer, symptomer) som musikkterapeuten jobber med.
I kapittelet Musikkterapeutiske teorier og perspektiv gjennomgår Ruud sentrale teorier, modeller og metoder i musikkterapien. Her finner vi både tradisjonelle skoleretninger fra psykologien, etablerte musikkterapimodeller (som Nordoff Robbins, Helen Bonnys Guided Imagery, men også teoriutvikling og perspektiv som har blitt introdusert i musikkterapien de senere årene, blant annet traumeinformert musikkterapi. Kapittelet beveger seg fra det musikksentrerte til det samfunnsorienterte, deretter til psykologiske modeller og nevrologiske perspektiv. Til sist i kapittelet presenterer kritiske perspektiv. I all hovedsak presenteres perspektiv, teorier og modeller som allerede er godt introdusert i musikkterapidiskursen, kanskje med unntak av «Makt-trussel-mening rammeverket» som var nytt for min del.
Kapittelet om Musikkbegrep og musikkforståelse starter med velkjente perspektiv på kodefortrolighet og kommunikativ musikalitet, og begreper som affordance og appropriations og musikkering. Deretter følger et kapittel om instrumenter og ulike sjangrer som brukes i musikkterapien. I denne kapittelet får vi også introduksjoner til ulike musikalske arbeidsformer eller format som musikkterapeutene anvender. Mot slutten av dette kapittelet introduseres også tilstøtende kunstterapier samt perspektiv på verbalisering.
Kapittelet om Profesjonskunnskap gjør rede for ulike roller, profesjonsidentitet og samarbeidsformer. Kapittelet starter med diskusjonen om musikkpedagogikk versus musikkterapi, og går videre gjennom en bred introduksjon til ulike roller en musikkterapeut kan ta i ulike typer organisasjoner og kontekster. Dette inkluderer også musikkterapeutens rolle i samarbeid med andre faggrupper. Kapittelet fokuserer på musikkterapeutenes spesifikke kompetanse, men kommer også raskt innom etiske retningslinjer og spørsmålet om autorisasjon.
I det siste kapittelet Musikkterapi som fag og kunnskapsgrunnlag diskuteres ulike definisjoner både på musikkterapi og andre sentrale begrep. Kapittelet gir innblikk i ulike forskningstradisjoner og diskuterer ulike modeller og generelle teorier i musikkterapien. Boken ender med et etterord der Ruud anvender begrep fra poststrukturelle teorier og kommer med vurderinger rundt fagområdets betydning og videre utvikling.
Som helhet gir boken en svært omfattende introduksjon til fagfeltet. Helt åpenbart gjør dette den til en fantastisk ressurs for studenter og andre der den tilbyr introduksjon til praksisfelt, forskningsfelt, arbeidsformer og teoretiske perspektiv. For studenter innen musikkterapi vil den gi introduksjoner til svært mange tema og gi gode tips om relevant litteratur som man kan starte på ved videre utforskning. Jeg liker også veldig godt at boken starter med folkehelseperspektiv, og at den har en tydelig forankring eller sentrering i musikk.
Boken oppleves som ganske «altomfattende» tematisk noe som åpenbart er en styrke, men det gjør selvsagt også at man legger merke til ting som kanskje mangler. Og selvfølgelig, og heldigvis, er det noe som mangler, en slik bok trenger en utvelgelse. Muligens kunne boken tålt enkelte innstramminger. Samtidig er det nok enkelte ting jeg savner i gjennomgangen. Blant annet syns jeg den historiske innføringen i innlednings kapittelet dveler litt vel mye ved gammel idehistorie, og mangler introduksjon til moderne musikkterapi. I kapittelet om profesjon savner jeg en overordnet diskusjon om musikkterapi som musikk eller helseprofesjon. I kapittelet om kunnskapsgrunnlaget kunne kanskje utdanningsforskning innen fagområdet vært introdusert.
En ting jeg liker særlig godt er ansatsen til boken som helhet som gis i kapittelet om folkehelse. Kapittelet bringer inn viktige perspektiv om hvordan musikk bidrar til helse gjennom mennesker sin hverdagsbruk av musikk. Dette er veldig viktige perspektiv også for å forstå hvordan musikken brukes i musikkterapien, og det gir samtidig en tydelig ansats i det musikksentrerte. Her savner jeg imidlertid noen perspektiv omkring hva musikk bidrar med på samfunnsnivå, og kanskje hvordan musikkterapi også kan bidra for samfunnet. Samtidig åpner dette kapittelet paletten av aktører som anvender musikk på måter som bidrar til helse. I et folkehelseperspektiv er kanskje nettopp bredden i ulike praksiser og musikktilbud essensielt. Mens ansatsen i slike folkehelseperspektiv blir et viktig perspektiv inn mot musikkterapipraksiser, så har dette kanskje en nedside der fremstillingen av musikkterapi (i kontrast til musikk som folkehelse) blir mer fokusert på «terapi» enn helsefremming.
I tillegg til å være en oppsummerende og introduserende bok ønsket Ruud med denne boken å skrive musikkterapien inn i posthumane og postmoderne tankegods. Dette prosjektet framstår for min del som litt forvirrende. De mest tydelige avsnittene i boken som diskuterer dette er avsnittet om humanisme, posthumanisme i det siste kapittelet om Musikkterapi som fag og kunnskapsgrunnlag. Likevel er det kanskje etterordet som gir tydeligst retning til hva Ruud forsøker. I etterordet presenteres blant annet begrepet «rhizom» som en modell for forståelsen av musikkterapien, der Ruud peker på at fagfeltet musikkterapi er et mangfold av praksiser og teorier. Ruud peker på denne modellen som et motsvar mot dikotomier. Mangfold, variasjoner, integrasjon, helhet, og tverrfaglighet blir bidrag inn i en slik posthumant prosjekt. Kanskje er dette prosjektet da knyttet til å «samle» og integrere ulike perspektiv, og til å gi rom for det motstridende og komplekse. Dette syns jeg er en meget interessant modell som absolutt skaper mening i et komplekst og bredt fagområde. Med en slik rhizomatisk forståelse får vi et komplekst nett der ulike perspektiv eksisterer i en sammenheng, men som ikke trenger å finne sin plass i en overordnet og hierarkisk struktur.
Om Ruud klarer å demonstrere en slik forståelse av musikkterapifagfeltet i boken er jeg imidlertid litt mer usikker på. Det som er helt klart er at boken bretter ut musikkterapien i stor bredde og med stort mangfold! På den måten lykkes prosjektet definitivt på et overordnet plan. På det mer kritiske opplever jeg enkelte deler av boken som svært tydelig organisert/strukturert gjennom diagnoser eller ulike typer helseutfordringer, og jeg undres på betydningen av dette i forhold til mangfoldet og omfavnelsen av det motstridende og ikke hierarkiske. Dette er kanskje særlig tydelig i kapittelet om musikkterapi i psykisk helsefelt.
Uansett, denne boka blir en viktig og god ressurs for musikkterapistudenter, musikkterapeuter og andre med interesse for musikk og helse. En stor honnør og takk til Even Ruud for enda et viktig bidrag!
Randi Rolvsjord