Seksti musikkterapeuter om omsorgstretthet og utbrenthet: Erfaringer, utfordringer og mulige forebyggende tiltak
Innlegg og innspill gir uttrykk for avsenders oppfatninger.
Av:
Gerd Karine Lunde Torsvik & Malena Grov Ottesen.
Publisert: 20.04.2026. Oppdatert: 20.04.2026
(Les også invitert kommentar fra Claire Ghetti v/UIB og Monika Overå v/ NMH)
Opplever musikkterapeuter omsorgstretthet og utbrenthet? Dette spørsmålet vokste frem for oss etter en lengre periode der vi kjente på en slags tretthet, et dalende engasjement og en følelse av at musikkterapiens kraft ikke lenger traff oss på den samme måten som tidligere. Vi lurte på om vi bare burde «ta oss sammen», være mer positive i møte med personalet, og jobbe enda mer effektivt mellom timene. Samtidig var det vanskelig å sette ord på det i en travel hverdag. Men så dukket det opp et innlegg på en musikkterapiside på Facebook som åpnet for diskusjon rundt utbrenthet og omsorgstretthet, og vi innså at dette var et tema som engasjerte flere enn oss. Vi utformet derfor en uformell rundspørring om omsorgstretthet og utbrenthet blant musikkterapeuter i Norge som vi sendte ut høsten 2024. Det var (for oss noe overveldende) 60 musikkterapeuter som svarte, og vi innså raskt at her hadde vi truffet på noe som engasjerte. Først og fremst, tusen takk til alle dere, som raust og modig delte fra deres hverdag med gode og dype beskrivelser. Vi innhentet verken informert samtykke eller etisk godkjenning i forbindelse med utsendelsen av spørreskjemaet. Det som skrives her må derfor ikke forstås som en forskningsartikkel, men som en deskriptiv oppsummering av de opplysningene musikkterapeutene som besvarte skjemaet valgte å dele. Samtlige av de seksti som svarte er utdannede musikkterapeuter. Blant disse arbeider 88,3 % klinisk med klienter eller pasienter, 5 % har primært forsknings- eller administrativt arbeid innen musikkterapi, mens 6,7 % ikke lenger er yrkesaktive som musikkterapeuter. Av musikkterapeutene som svarte på undersøkelsen meldte også 78,3% at de hadde opplevd lengre eller kortere episoder av omsorgstretthet eller utbrenthet, de resterende 21,7% svarte at de ikke hadde opplevd dette. Fullstendig oversikt over spørsmålene fra undersøkelsen finnes som vedlegg i slutten av teksten.
I 2025 fikk vi muligheten til å bygge videre på dette arbeidet gjennom en workshop på NFMT-konferansen i Trondheim. Der utforsket vi egenomsorg som et bærekraftstiltak for musikkterapeuter, blant annet gjennom en IGP-prosess (individuell–gruppe–plenum), samt en praktisk utprøving av «leirbålmetoden» (en strukturert debriefingsmetode utviklet av psykologspesialist Per Isdal). Deltakerne på workshopen ble presentert med de tre spørsmålene «Hva trenger jeg av arbeidsgiver?», «Hva trenger jeg av fagmiljøet i musikkterapi?» og «Hva er egenomsorg for meg som musikkterapeut?». Her jobbet de først individuelt med spørsmålene, for så å ta med seg svarene sine inn i inndelte grupper, før hver gruppe til slutt presenterte sine diskuterte svar i plenum. Plenumsvarene er det som senere presenteres i figurer. Innspillene fra deltakerne i workshopen gir viktige nyanser til det som kom frem i rundspørringen.
Teksten som følger trekker frem noe av det som kom frem i rundspørringen og i workshopen (i form av figurer), og vi reflekterer rundt hva som kan være noe av grunnene for at musikkterapeuter i Norge kan oppleve å bli utbrent og kjenne på omsorgstretthet, samt hva som kan bidra til å forebygge det.
Mulige belastnings- og beskyttelsesfaktorer i musikkterapeuters arbeidshverdag
Som tidligere nevnt var det 60 musikkterapeuter som svarte på rundspørringen. Selv om dette antallet var høyere enn forventet, gir det – sett i relasjon til det nasjonale antallet musikkterapeuter – ikke et representativt grunnlag for generalisering. Rundspørringen, med tittelen «Utbrenthet og omsorgstretthet blant musikkterapeuter» (se Vedlegg 1, nederst) hadde frivillig deltakelse og ble distribuert gjennom ulike musikkterapifora på Facebook, samt via e‑postutsendelser fra både Polyfon – kunnskapsklynge for musikkterapi og Norsk forening for musikkterapi.
Vi har mellom oss drøftet mulige årsaker til at musikkterapeuter valgte å delta i undersøkelsen. En mulig forklaring kan være at musikkterapeutene kan ha en særskilt interesse for temaet, eller selv erfare – eller tidligere ha erfart – utbrenthet og/eller omsorgstretthet. Den følgende sammenfatningen av svarene bør derfor leses med en bevissthet både om den mulige selvseleksjonsbiasen og antall svar.
Svarene fra rundspørringen viser at musikkterapeuters erfaringer med omsorgstretthet berører flere sider av både profesjonsrollen og arbeidshverdagen. For å forstå hva som påvirker musikkterapeuters belastningsnivå og muligheter for egenomsorg, presenterer vi i det følgende syv sentrale tema som kom frem i svarene. Først beskriver vi hvordan arbeidshverdagens struktur og graden av autonomi kan virke både frigjørende og belastende. Deretter belyser vi musikkens rolle – både som profesjonell ressurs og som potensiell kilde til slitasje. Videre drøfter vi betydningen av ledelse og hvordan lederes forståelse av faget påvirker musikkterapeuters opplevelse av støtte og kapasitet. Dette knyttes tett til kollegafellesskapets funksjon, som behandles i avsnittet om kollegaers rolle. I tillegg berører vi hvordan et ensidig positivt bilde av faget kan skape sosialt press i fagmiljøet, og avslutningsvis ser vi på hvordan omsorgsbelastning hjemme og på jobb, samt hvordan manglende kunnskap om forebygging, påvirker musikkterapeuters samlede sårbarhet for omsorgstretthet og utbrenthet.
Arbeidshverdagens struktur
Musikkterapeutene rapporterer at de ofte opplever stor grad av autonomi i organiseringen av egen arbeidshverdag. Noen beskriver at det kan gjøre det utfordrende å sette tydelige grenser, særlig når egne behov settes til side for ønsket om å strekke seg langt for klienter, for arbeidsplassen og for å synliggjøre musikkterapiens verdi i organisasjonen. For andre oppleves samme autonomi som en viktig frihet, der fleksibiliteten gir rom for egenomsorg, faglige samtaler med kollegaer og tid til musikalsk eller kreativ utforskning utenom klientarbeid.
Disse erfaringene varierer imidlertid betydelig mellom de ulike musikkterapeutene. De musikkterapeutene som beskriver at de er godt etablert som fagfelt, og der både ledelse og kollegaer har en tydelig forståelse av det musikkterapeutiske arbeidet, virker til å ha bedre forutsetninger for å balansere krav og behov. På arbeidsplasser, hvor musikkterapeutene beskriver at faget er mindre innarbeidet, rapporteres det oftere om press, uklarhet og manglende rammer. Vi kommer nærmere tilbake til betydningen av lederes kompetanse og forståelse av musikkterapi under avsnittet leders rolle.
Musikkens rolle på godt og vondt
Et stort flertall av musikkterapeutene beskriver at deres forhold til musikk har endret seg etter at de begynte å arbeide som musikkterapeuter. For mange innebærer dette et tap av musikken som personlig ressurs; det som tidligere var et fristed, forbindes nå i større grad med jobb og profesjonelle forpliktelser. Flere beskriver dette som en svekkelse av egen musikalsk identitet, og som en opplevelse av å «ha fått nok» av musikk når arbeidsdagen er over. Enkelte rapporterer også om negative følelser knyttet til musikk i privatlivet – som irritasjon når andre ønsker å snakke om musikk utenom arbeidstid – samt en generell reduksjon i kreativitet og skaperglede.
Samtidig viser svarene at dette ikke er en entydig erfaring. Andre av musikkterapeutene beskriver nettopp det å jobbe med musikk som en viktig beskyttelsesfaktor mot både utilstrekkelighet og omsorgstretthet. Flere beskriver at de har funnet nye måter å være kreative på i møte med klienter, og at de gleder seg over de musikalske øyeblikkene som oppstår i terapien. Noen opplever at forholdet til musikk har blitt styrket og mer meningsfullt, at de har utviklet ferdigheter som musikere, og at de opplever gjensidig musikalsk vekst sammen med klientene. Disse beskriver musikken som selve drivkraften i det terapeutiske arbeidet.
Leders rolle
Et flertall av musikkterapeutene skriver at de opplever at deres ledere i begrenset grad forstår hva musikkterapi innebærer – både når det gjelder den praktiske forberedelsen til økter, men også hva som kreves emosjonelt i det å møte klienter i musikkterapi. Flere beskriver et betydelig tidspress, der det forventes at de skal gjennomføre flere klientmøter per dag enn de selv opplever at det er kapasitet til, noe som igjen påvirker kvaliteten på arbeidet og egen opplevelse av mestring.
I kontrast rapporterer de som har ledere med «åpen dør», god tilgjengelighet og genuin interesse for musikkterapifaget, en langt større grad av tilfredshet i arbeidshverdagen. Når ledere viser forståelse, lytter til behov, og tilbyr tilrettelegging ved belastning, oppleves dette som sentrale forebyggende faktorer mot omsorgstretthet. Det som tydelig trer frem, er at lederens kompetanse om musikkterapi og evne til å skape trygge rammer har avgjørende betydning for musikkterapeuters profesjonelle bærekraft.
Figur 1 - Hva trenger jeg av arbeidsgiver?
I Figur 1 kan du se hva deltakere på workshop på NFMT sin konferanse i Trondheim 2025 diskuterte og kom frem til under spørsmålet «Hva trenger jeg av arbeidsgiver?».
Kollegaer på arbeidsplassen sin rolle
De fleste musikkterapeutene opplever kollegaene sine som støttende og i varierende grad forståelsesfulle for musikkterapiens funksjon og muligheter. Dette står i kontrast til erfaringene med ledere, der flere rapporterer manglende innsikt i faget. Kollegafellesskapet blir beskrevet av musikkterapeutene som en viktig ressurs i møte med belastninger – både gjennom faglig samarbeid og gjennom uformelle samtaler som gir rom for normalisering, refleksjon og støtte.
Likevel finnes det tydelige variasjoner i svarene. Noen musikkterapeuter beskriver at kollegaene ikke forstår arbeidsformen eller faglige prioriteringer. Disse rapporterer også hyppigere om omsorgstretthet og utbrenthet, noe vi mener understreker betydningen av anerkjennelse og tverrfaglig forståelse i arbeidsmiljøet. Som vi ser fra tidligere er det nettopp kollegaene som bidrar til å bære ansvaret for å forebygge belastning – og fraværet av dette gjør musikkterapeuter mer sårbare i møte med en krevende arbeidshverdag.
Sosialt press fra fagmiljøet
Et interessant funn fra rundspørringen er opplevelsen av et sosialt press innad i musikkterapifeltet. Flere av musikkterapeutene forteller at solskinnshistorier presentert på konferanser, i undervisning eller i media ofte fremstår som urealistiske i lys av deres egen arbeidshverdag. Når kun det positive løftes frem uten et tilsvarende rom for nyanser og utfordringer, forteller musikkterapeutene at det bidrar til følelser av utilstrekkelighet og skam.
Mange savner et mer ærlig bilde av musikkterapi i praksis, hvor det også er plass til erfaringer knyttet til lavt fremmøte, økter som ikke går som planlagt og metoder som ikke alltid fungerer. Det pekes samtidig på viktigheten av å fremsnakke faget, men også på behovet for å balansere dette med realistiske fortellinger som kan styrke profesjonell trygghet og redusere opplevelsen av press. Det etterlyses et mer nyansert narrativ som kan fungere som et viktig mottiltak mot omsorgstretthet og utbrenthet ved å normalisere kompleksiteten i arbeidet vårt som musikkterapeuter.
Figur 2
I Figur 2 kan du se hva deltakere på workshop på NFMT sin konferanse i Trondheim 2025 diskuterte og kom frem til under spørsmålet «Hva trenger jeg av fagmiljøet i musikkterapi?».
Omsorgsbelastning hjemme og på jobb
Omsorgsbelastning i musikkterapeuters liv handler ikke bare om arbeidsrelaterte faktorer. Mange beskriver også krevende situasjoner i privatlivet – som sykdom hos nære familiemedlemmer, egen helseproblematikk, økonomiske utfordringer eller andre livskriser – som påvirker den totale belastningen. Når slike forhold sammenfaller med høye emosjonelle krav på arbeidsplassen, forteller musikkterapeutene at det øker risikoen for slitasje og gir redusert opplevelse av mestring i jobben.
Flere rapporterer også om arbeidskontekster hvor de utelukkende møter svært krevende klienter, uten mulighet til å variere med mildere problemstillinger eller ha avlastende kontordager. Dette gir lite rom for å hente seg inn og kan føre til at motivasjonen og troen på musikkterapiens virkning svekkes. Musikkterapeutene peker tydelig på at støtte fra både ledelse og kollegaer er avgjørende når belastningen øker – både for å opprettholde kvaliteten i arbeidet og for å ivareta egen psykisk helse.
Lite kunnskap om forebygging av omsorgstretthet
Flere beskriver at det først i de senere årene har blitt tydelig for dem hvor viktig egenomsorg faktisk er, og hvordan systematisk arbeid med dette kan bidra til å forebygge omsorgstretthet og utbrenthet. Samt at dette ikke har kommet som et naturlig eller lært fokus, men snarere som en nødvendig respons på egne erfaringer med belastning. Flere forteller at de har måttet prioritere egenomsorg fordi de selv har vært i perioder der de har kjent på uttalt omsorgstretthet, og at denne prioriteringen i liten grad var forankret i kunnskap de fikk under utdanningen eller i møte med arbeidsgivere.
Det pekes samtidig på et tydelig behov for mer strukturert og eksplisitt opplæring om omsorgstretthet både i studieløpet og i arbeidslivet. Mange etterspør større åpenhet, mer faglig refleksjon og tydeligere forventninger rundt hva som er normalt, hva som er tegn på belastning, og hvordan man kan sette inn tiltak før situasjonen blir alvorlig. Musikkterapeutene uttrykker et ønske om at både utdanningsinstitusjoner, arbeidsgivere og musikkterapifagmiljøet som helhet tar et større ansvar for å synliggjøre omsorgstretthet og utbrenthet som en relevant profesjonsrisiko – på samme måte som flere etablerte helse- og sosialfag gjør.
Noen få beskriver at dette allerede er integrert i arbeidshverdagen der de jobber, og at det særlig er veiledning og kollegaveiledning som brukes som forebyggende verktøy. For disse oppleves regelmessige samtaler, refleksjon og deling av utfordringer som avgjørende støttesystemer. Likevel står dette i kontrast til mange andre som beskriver at de i liten grad får slik støtte, og som etterlyser mer systematisk og obligatorisk forebygging – både individuelt, kollegialt og organisatorisk.
Figur 3 - «Hva er egenomsorg for meg som musikkterapeut?»
I Figur 3 kan du se hva deltakere på workshop på NFMT sin konferanse i Trondheim 2025 diskuterte og kom frem til under spørsmålet «Hva er egenomsorg for meg som musikkterapeut?».
Diskusjon
Funnene fra rundspørringen og erfaringene fra workshopen peker mot at musikkterapeuter står i en arbeidshverdag preget av høy grad av selvstendighet, emosjonell nærhet og fleksibilitetskrav. Rollen innebærer å være skapende, relasjonell og faglig ansvarlig på en måte som gir stor frihet, men også betydelig risiko for omsorgstretthet når strukturer og støtte mangler. Slik vi forstår det som har kommet frem i svarene, finner vi grunn til å stille spørsmål om de som svarte opplever at de er rustet for det yrket de møter etter endt utdanning ved Universitetet i Bergen og Norges Musikkhøgskole. Studentene forberedes faglig og metodisk, men i mindre grad på den graden av «gründervirksomhet» som i praksis kreves – selv i etablerte stillinger.
Musikkterapi er fortsatt et relativt ungt og lite fagfelt i Norge, sammenlignet med de store fagfeltene innen helse og omsorg. Det innebærer at mange nyutdannede møter organisasjoner som ikke har en utviklet forståelse av hva musikkterapi krever av tid, emosjonell tilstedeværelse, musikalsk forberedelse og etisk refleksjon. Når musikkterapeuter selv forventes å legitimere, forklare og synliggjøre faget i hverdagen, forsterkes risikoen for at personlige grenser tøyes. Her tyder svarene i rundspørringen på at mange musikkterapeuter merker dette presset, både eksplisitt og implisitt.
En sentral refleksjon fra både rundspørringen og dialogene på workshopen er behovet for økt bevissthet og samtaler innad i fagmiljøet. Kollegial støtte omtales som en av de viktigste beskyttelsesfaktorene mot omsorgstretthet. Dette peker mot et ansvar vi som fagmiljø må ta: å gjøre egenomsorg, grensesetting og profesjonell bærekraft til en aktiv og synlig del av yrkesidentiteten. Det innebærer at vi som etablerte musikkterapeuter må ta ansvar for studentene og nyutdannede. Vi må være tydelige rollemodeller når det gjelder realistisk arbeidsmengde, prioritering og grensesetting, og vise i praksis hva det vil si å være musikkterapeut med grenser. Ingen er tjent med en arbeidskultur der man tar på seg for mange musikkterapitimer på en dag og «kjører på» til man faller om.
Det kan også være nyttig å lære av andre faggrupper som har lengre tradisjoner for systematisk arbeid med emosjonell belastning – eksempelvis psykologi, sykepleie og arbeidere innen barnevern. Flere av disse feltene har tydeligere normer for veiledning, belastningsstyring og risiko for sekundærtraumatisering. Musikkterapi kan hente inspirasjon fra slike strukturer og tilpasse dem til egen kontekst.
På bakgrunn av både funn og refleksjoner mener vi at fagmiljøet må arbeide målrettet på flere nivåer fremover. For det første bør utdanningene integrere mer undervisning om omsorgstretthet, profesjonell utholdenhet, grensesetting og forventningsstyring. For det andre trenger vi et fagmiljø som normaliserer nyanserte historier fra praksisfeltet – ikke bare solskinnshistoriene, men også utfordringene. For det tredje bør arbeidsgivere og ledere få tydeligere kunnskap om musikkterapiens krav og om hvordan de kan legge til rette for bærekraftig praksis.
Vårt håp er at musikkterapifeltet i Norge utvikler en mer robust og åpen kultur for å snakke om belastning, støtte hverandre og sette realistiske grenser. En slik kultur vil ikke bare styrke musikkterapeutenes arbeidshelse – den vil også styrke kvaliteten på musikkterapitilbudet og bidra til et mer bærekraftig fagfelt over tid.
Gerd Karine Lunde Torsvik & Malena Grov Ottesen
-
Før-spørsmål: Er du utdannet musikkterapeut? (krav til ja for å få fortsette undersøkelsen)
Jobber du som musikkterapeut per dags dato? a) Ja; b) Ja, jobber med forskning/administrativt med musikkterapi; c) Nei
Opplever du at lederen din forstår hva musikkterapi er? (mulighet for langsvar)
Opplever du at kollegaer har forståelse for hva musikkterapi er og hvordan du jobber? (mulighet for langsvar)
Hva gjør du/arbeidsplassen for å forebygge omsorgstretthet og/eller utbrenthet?
Får du individuell eller gruppeveiledning jevnlig i jobben din? a) Ja; b) Nei
Har din musikkglede/musikalske kreativitet endret seg etter du begynte å jobbe som musikkterapeut? (mulighet for langsvar)
Opplever/har du opplevd lengre eller kortere episoder av omsorgstretthet eller utbrenthet? a) Ja (sendes videre til spørsmål 8); b) Nei
Kan du si litt om hva du tror er grunnen til at du kan kjenne på omsorgstretthet og/eller utbrenthet? (mulighet for langsvar)
Hvis du har sluttet å jobbe som musikkterapeut, sluttet du å arbeide som musikkterapeut grunnet omsorgstretthet og/eller utbrenthet? a) Ja, har sluttet helt; b) Har over en periode over 4 uker, eller mer, vurdert å slutte som musikkterapeut; c) Nei
Hvis du over en lengre periode har vurdert å slutte som musikkterapeut, kan du si litt om grunnene for hvorfor du vurderte å slutte? Og hvorfor har du fortsatt likevel? (mulighet for langsvar)
Hvis du har valgt å slutte å jobbe som musikkterapeut, kan du si noe om grunnene for hvorfor du tok valget om å slutte? (mulighet for langsvar)
Fikk du undervisning om egenomsorg og forebygging av omsorgstretthet/utbrenthet når du var musikkterapistudent? (mulighet for langsvar)
Har du tanker og ideer til hva som kan forebygge omsorgstretthet og/eller utbrenthet hos musikkterapeuter? (mulighet for langsvar)
Har du noe mer å legge til/dele med oss?
Gerd Karine Lunde Torsvik er utdannet musikkterapeut fra Universitetet i Bergen (2016). Hun arbeider som musikkterapeut ved «Kompetansesenter - demens og psykisk helse i eldre år» (Bergen Kommune). Gerd Karine brenner for eldres psykiske helse, verdighet, tverrfaglig samarbeid, samt formidling og videreutvikling av eldrehelsefeltet. (Foto: Privat)
Malena Grov Ottesen er utdannet musikkterapeut fra Universitetet i Bergen (2016). Hun har bred erfaring fra psykisk helsevern og arbeider nå med barn som har norsk som andrespråk, med fokus på språkutvikling, inkludering og trygghet. Malena har et særlig engasjement for psykisk helse i alle aldre og for hvordan musikk kan skape fellesskap, mestring og håp. (Foto: Privat)