Dobbelhet og spennvidde
Ledere gir uttrykk for redaktørens syn. Teksten er trykket i Tidsskriftet Musikkterapi, 48(1) 2025, s. 3. På nett: 23.05.2025.
Gaute K. Andersen
Angrep på grunnleggende liberale friheter i en rekke land er foruroligende. Det er lett å bli et dystert vitne til utviklingen med økende diskriminering, strukturell rasisme, brudd på menneskerettigheter, isolasjon og vold. Det er lett å tenke at dette bare foregår i andre land. Det er verdt å minnes at også det i Norge finnes grupper som av ulike grunner er delvis på siden av samfunnet. Som opplever usikkerhet, utestengelse, diskriminering og uhelse. Musikkterapeuter og musikk og helsearbeidere som arbeider med inkludering, kjenner til dette. Mennesker med flukterfaring.
Utgavens fagfellevurderte artikkel er skrevet av Mortvedt, Svendsen, Karlsen og Stensæth og heter «Musikk som utfordrer, men også minner om dager med frihet» (side 5 på trykk). Der beskrives det et tverrmusikalsk musikkverksted som har foregått med enslige mindreårige asylsøkere. Deltakerne i musikkverkstedet står i et spenn mellom sine ressurser, optimisme og håp, og usikkerhet, sårbarhet og risiko for psykisk uhelse. Artikkelen er både rørende og kritisk. Jeg vil anbefale at man leser det innledende narrativet, som gir et godt bilde på artikkelen hvor begrepet hjemlandsmusikkering lanseres.
«Det nødvendige steget fra gode intensjoner til prosedyrer» på side 30 er ført i pennen av Haakon R. Tveit. Kronikken startet det som er en pågående debatt med mange deltakere (Torhild Kielland, Hans Petter Solli, og Gro Trondalen på side 36; Alexander Bjotveit på side 42; Kaja E. Enge på side 50; Vegard Wikne på side 46; og Tveits svar)
Samlet sett tegner kronikk og innlegg fram posisjoner, synspunkter, bekymringer og initiativ til samarbeid, møtepunkter og samtaler. Musikkterapeuter er opptatt av å utvikle faget. Samtidig finnes en spennvidde, på flere hold, om hvordan dette bør gjøres best mulig, og hvilke hensyn som skal veie tyngst. Betydningen av å bevare fagets egenart fikk sitt hittill tydeligste uttrykk i Wiknes «Musikkterapien har aldri blitt voksen og kjedelig».
Utgangspunktet var en muntlig rundebordsdiskusjon på Polyfon-konferansen høsten 2024. Det skjer noe når en moderert samtale framfor et interessert konferansepublikum transponeres til en skriftlig offentlighet. Tekst gjør krav på en annen tid og et sindigere tempo. Det er mange resonansrom rundt tekstene: Først mellom forfattere og redaktør i samarbeid rundt tekstutkast, siden mellom forfattere og lesere. Når innleggene som tidligere har vært publisert på nett, presenteres mellom to permer i et mer leservennlig format enn på nett, handler det å gi flere muligheten til å kjenne at de tar del i diskusjonen. Og at lesere kan bli forfattere og ta del i den saktegående samtalen. Jeg håper tidsskriftet kan tas med til konferansen i Trondheim, inn i sommeren, og at det gir rom for refleksjon. Send oss gjerne bilder av hvor dere leser tidsskriftet!
Vi ser at debattinnlegg får en umiddelbar etterklang i kommentarfelt på sosiale medier. Slike parallelle diskusjoner er en del av den flerstemmigheten vi kan glede oss over. Våre egne nettsider har også åpnet kommentarfelt på innlegg, som kan utgjøre en annen kanal. På sitt beste kan diskusjoner som trykkes i tidsskriftet utgjøre en kammertone — et holdepunkt eller en felles referanse — for de uformelle og viktige diskusjonene som ikke når sosiale medier eller offentligheten.
Det er gjort en jobb med designet på tidsskriftet, igjen. Har vi nå truffet balansen mellom letthet, lekenhet og tyngde som vi kjenner fra musikken? Lesbarheten må være et ideal i et tekstpreget tidsskrift. Etter beste evne vil farger og typografi formidle tekster som dokumenterer, utfordrer, skaper, drømmer og drøfter i tiden fremover.
God lesning!
Gaute K. Andersen, redaktør. Foto: Privat