«Musikk som utfordrer, men også minner om dager med frihet»

2025
Skrevet av redaksjonen

Av
Sofie Mortvedt (1), Ingrid Dyrnes Svendsen (2), Sidsel Karlsen (3) & Karette Stensæth (4)

(1) Musikkterapeut, Oslo Universitetssykehus, barneavdelingen Ullevål, sofiolina@gmail.com

(2) Programrådgiver og musikkterapeut, JM Norway, ingrid@jmn.no

(3) Professor i musikkterapi og leder for Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH) ved Norges musikkhøgskole, Karette.A.Stensaeth@nmh.no

(4) Professor i musikkpedagogikk og viserektor for forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid ved Norges musikkhøgskole, sidsel.karlsen@nmh.no

DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.XBCP1106

Publisering

Manus innsendt: 29.09.2024
Revidert versjon: 01.01.2024
Publiseringsklar: 04.04.2025
På nett: 28.04.2025
Trykkes i Tidsskriftet Musikkterapi 48(1) 2025.

Fagfellevurdert artikkel

Åpen tilgang CC BY 4.0

En eksplorativ musikkterapi-studie om musikkering og deltakelse i Musikkverksted for Unge Asylsøkere (MUA) ledet av profesjonelle musikere og musikkterapeuter.

SAMMENDRAG

"Det er et økende behov for mer kunnskap om ivaretakende og helseforebyggende tiltak for barn og unge mennesker på flukt. Et eksempel på slike tiltak er Musikkverksted for Unge Asylsøkere (MUA). Musikkverkstedet ble gjennomført på et transittmottak for enslige mindreårige flyktninger hvor 80 barn deltok over en periode på seks måneder. Unikt for prosjektet var at det ble ledet av to profesjonelle musikkterapeuter sammen med tre profesjonelle musikere. Gjennom en kvalitativ, eksplorerende tilnærming, og med semistrukturerte dybdeintervjuer av de unge asylsøkerne og ledergruppen (musikerne og musikkterapeutene), har vi gjennomført en studie der vi spør: Hvordan opplever deltakerne å være med i MUA? Hva karakteriserer det musikktverrfaglige samarbeidet, og hva kan samarbeidet tilføre musikkterapeutisk arbeid med unge asylsøkere? I de tematiske analysene av datamaterialet ble følgende temaer identifisert: (1) “hjemlandsmusikkering”, (2) behovet for nye musikkeringsfellesskap og (3) tverrmusikalsk ledelse mellom musikkterapeuter og profesjonelle musikere."

Nøkkelord: transittmottak, enslige mindreårige flyktninger, musikkverksted, musikkterapi, hjemlandsmusikk, tverrfaglig musikk-kompetanse

Introduksjon

Narrativ

Tre musikere og to musikkterapeuter møter spent opp på en nedlagt skole der vi skal ha musikkverksted for første gang. Skolen er gjort om til mottak og hjem for rundt 60 barn og unge som har flyktet hit uten foreldre eller foresatte. Det er første dag med musikkverksted på mottaket, og rundt 30 smilende, trøtte, energiske, triste og entusiastiske ansikter møter oss. Mange henger rundt i gangen, andre spiller fotball eller cricket. Noen spiller dataspill, og andre prater i en sofa eller ser på TV. På veggen henger det en timeplan hvor det står at det er skole hver dag fra 09-12 og bingo på fredager. Det kunne like gjerne stått: kontinuerlig venting. Alle barna er i urolig ventemodus. Ingen vet hvor neste stoppested er, eller om de blir sendt tilbake dit de flyktet fra. De lever livene sine i konstant uforutsigbarhet.

«Vi» i denne fortellingen er de to musikkterapeutene. Fra andre og tidligere musikkverksteder vet vi at mange har vært på flukt alene i flere måneder, kanskje år, og at barna ofte er langt borte fra familiene sine. Mange har ingen omsorgspersoner igjen. Tidligere har vi blitt fortalt opprivende historier fra barn som har sett familiemedlemmer bli drept foran seg. «Hvordan er det å være disse barna som bor på mottaket?» tenker vi før vi skal møte den nye gruppa.

I dag er det første gang tre profesjonelle musikere er med på mottaket. To av dem har selv bakgrunn som flyktninger. I dette første møtet tenker vi: «Hvordan er det for musikerne å møte disse barna og ungdommene? Hvilke minner vekkes fra deres egen historie?»

Dagens musikkverksted skal være i gymsalen, og vi signaliserer at vi skal samles i en ring. Vi starter med navnelek og klapping som sendes rundt i ring. Noen av barna kaster seg raskt ut i aktivitetene, mens andre er mer avventende. Vi vet at det å skape trygge, lekne og forutsigbare rammer er viktig for å skape allianse og trygghet mellom oss og gruppa. Etter en stund er det tid for samspill med djember i sirkel, og barna viser hverandre rytmer som alle gjentar. I dag skal vi spille den tunisiske folkesangen Sidi Mansour som finnes i mange versjoner, blant annet i sangen PAF.no av Karpe. En markant ayoub-rytme med tunge darbouka-slag runger ut i rommet. Flere av deltakerne begynner å bevege seg i takt med rytmen, og nikker gjenkjennende til at de har hørt den før. Vi deler barna inn i grupper, og tenker: «Har de hørt sangen i hjemlandet sitt, eller på flukt?» Sammen med musikerne, instruerer vi trommer, sang, gitar, piano og bass. Hele tiden kommer det nye deltakere til. Noen klapper takten, andre starter en fellesdans i midten av sirkelen. Rommet blir fylt av musikk, dans, latter og smil. Vi tenker: «Kan det hende at de glemmer ventingen og uforutsigbarheten for noen øyeblikk?»

Erfaring fra tidligere musikkverksteder har vist oss at mange av disse barna har behov for å gå inn og ut av aktivitetene, så det lar vi dem få gjøre nå også. Det viktigste er at vi signaliserer at de alltid er velkomne tilbake. Mot slutten av musikkverkstedet spiller vi den afghanske sangen Sarzamine Man, akkompagnert av oud, darbouka og fiolin. Flere av barna har tårer i øynene, noen synger med, mens andre holder seg til hjertet. Det kan virke som om det føles både godt og vemodig å høre sangen på samme tid. Direkte oversatt fra persisk betyr sangen: «Jeg er blitt hjemløs, har flyttet fra ett hjem til et annet, og banket på fremmedes dører. Uten deg (mitt hjemland) vil sorgen holde følge med meg, nå og for alltid.»

Narrativet over gir et innblikk i en gjennomføring av Musikkverksted for Unge Asylsøkere (MUA). Det er skrevet fra musikkterapeutenes perspektiv, og løfter frem noen av tankene som kan oppstå blant musikkterapeutene under verkstedene. Denne artikkelen omhandler en studie hvor vi har undersøkt hvordan deltakerne og ledergruppen (musikerne og musikkterapeutene) har opplevd å være med på MUA, og narrativet inngår som en del av datamaterialet. Vi har benyttet semistrukturerte intervju for å undersøke deltakernes og ledergruppens opplevelser av å delta i musikkverkstedet. I studien har vi også utforsket det musikktverrfaglige samarbeidet mellom musikere og musikkterapeuter.

Studiens problemstilling er: Hvordan opplever deltakerne å være med i MUA? Hva karakteriserer det musikktverrfaglige samarbeidet, og hva kan samarbeidet tilføre musikkterapeutisk arbeid med unge asylsøkere?

Bakgrunn

Vi lever i en tid hvor millioner av mennesker er tvunget på flukt fra hjemmene sine. I siste oppdaterte tall fra 2024 kom det 420 enslige mindreårige asylsøkere til Norge i 2024, fordelt på rundt 60 asylmottak (Utlendingsdirektoratet [UDI], 2025). Enslige mindreårige asylsøkere (EMA) er barn og unge under 18 år som kommer til Norge uten foreldre eller foresatte, og søker asyl. De fleste EMA som søkte asyl i Norge i 2021, da studien ble gjennomført, kom fra Syria og Afghanistan. Majoriteten av dem som kommer er gutter, og cirka 80% er mellom 15 og 18 år. I 2024 ble det bosatt 797 enslige mindreårige flyktninger, og det er forventet en økning på 20% i bosetting av enslige mindreårige flyktninger i 2025 (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, 2025). EMA er en spesielt sårbar gruppe. I tillegg til å være på flukt, er de alene og har en usikker fremtid mens de venter svar på asylsøknaden sin. Dette legger et ekstra ansvar på asylmottakene som skal ivareta og gi omsorg for dem som bor der (Helsetilsynet, 2024).

FNs barnekonvensjon fastslår at alle barn har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for deres fysiske, psykiske og sosiale utvikling, og å kunne delta i kulturelle og kunstneriske fritidsaktiviteter (FN-Sambandet, 2024). Studier viser imidlertid at unge flyktninger ikke har lik tilgang på kulturtilbud som det andre barn på deres egen alder har (Garvik & Valenta, 2018). I tillegg er EMAs hverdag ofte preget av uforutsigbare rammer, stress og uklare omsorgssituasjoner (Eide, Kjelaas & Larsgaard, 2017). Når EMA ankommer Norge bor de midlertidig på egne transittmottak før de reiser videre til ordinære mottak, private boforhold eller blir sendt ut av landet (Svendsen, et al,. 2018). Det er ofte lang saksbehandlingstid, noe som gir lengre botid på mottak, og som igjen kan medføre alvorlige konsekvenser for barn og unge. Noen ender med å dra fra mottaket og reise videre gjennom Europa som udokumenterte migranter (Helsetilsynet, 2024). I sum utgjør EMA en heterogen gruppe med ulike livshistorier, ressurser, utfordringer og behov. Det finnes likevel enkelte fellestrekk, blant annet at de kommer fra land som er preget av konflikt eller krig og ofte har erfaringer med sorg, tap, vold eller traumer (Eide, 2020). Studier viser at enslige, unge flyktninger har økt risiko for å utvikle psykiske helseproblemer og at psykiske utfordringer er utbredt blant barn og unge som bor på mottak (Garvik & Valenta, 2018; Reavell & Fazil, 2016). Blant de mest alvorlige hendelsene er selvskading, selvmordsforsøk, økt bruk av medikamenter, konflikter, samt fysisk og psykisk uhelse. Samtidig peker studier på at EMA er svært ressurssterke og handlekraftige, og mange har store ambisjoner for sin fremtid i de landene de bosettes i (Eide, Kjelaas & Larsgaard, 2017; Harnischfeger & Skårdalsmo, 2017).

Beskrivelse av praksis

MUA-verkstedet ble gjennomført på et transittmottak for EMA over en periode på seks måneder i 2021, og vokste ut av et samarbeid mellom organisasjonene JM Norway, Samspill International Music Network og Østnorsk Jazzsenter. JM Norway har arrangert musikkverksteder på mottak siden 2012, og er den norske seksjonen av Jeunesses Musicales International (JMI) – verdens største internasjonale nettverk for musikk og ungdom. Samspill er en interesseorganisasjon for internasjonale tradisjonsmusikere bosatt i Norge, og Østnorsk Jazzsenter er et regionalt kompetanse- og produksjonssenter for jazz med arbeidsoppgaver innen formidling, opplæring og informasjon. 

Det musikalske materialet på MUA bestod i stor grad av musikk fra deltakernes hjemland. Eksempler på sanger som ble delt er den tunisiske folkesangen Sidi Mansour og den afghanske sangen Sarzamine Man. Deltakervalgt musikk dannet utgangspunkt for samspill, improvisasjon og utforsking av instrumenter på verkstedet. I tillegg hadde musikerne med seg tradisjonsmusikk som de spilte for og med gruppen. Under gjennomføringen av verkstedene prøvde ledergruppen å tilrettelegge for deltakelse og mestringsopplevelser ved å invitere de unge deltakerne til å bruke sine musikalske og relasjonelle ressurser, ønsker og interesser i gruppa.

To av lederne var musikere med fluktbakgrunn, hvilket ga dette prosjektet et unikt erfaringsgrunnlag. Det ga musikkterapeut-lederne en større forståelse av hvordan ulike maktforhold og normer kan påvirke gjennomføringen av musikkverkstedet (Røthing & Engebretsen, 2019). Vi ble for eksempel bevisste på at det var viktig å ta utgangspunkt i deltakernes egne musikkpreferanser, og musikkvalg ble diskutert mye i ledergruppen, både på forhånd, underveis og avslutningsvis.

Siden det ofte var stor utskifting av deltakere som til enhver tid møtte opp på verkstedet, ble det alltid tilrettelagt for stor grad av uforutsigbarhet med tanke på gruppesammensetning. Av samme grunn ble det lagt vekt på at musikkaktivitetene i MUA skulle være enkle å lære, ha rask progresjon og at verkstedene var avsluttende hver gang. På denne måten var vi ikke avhengige av at deltakerne hadde vært med tidligere, eller at de kom tilbake neste gang. Samtidig tilrettela vi for variasjon og musikalsk utvikling for dem som hadde vært med over lengre tid. Vi avsluttet alltid på samme måte, i en sirkel hvor alle fikk si noe om deres opplevelser av dagens verksted. På den måten fikk vi tatt farvel både med gruppen og med de som eventuelt var med for siste gang.

Et teoretisk perspektiv på Musikkverksted for Unge Asylsøkere (MUA)

I sentrum av verkstedene står aktiv musisering og metoder som samspill, improvisasjon, dans, musikklytting, musikkdeling og bruk av hjemlandsmusikk i grupper (Mortvedt, 2015). Musikk forstås derfor i denne sammenhengen som musikkering (inspirert av Smalls (1998) begrep musicking) som gjennomgripende sosial praksis. Musikkeringen blir som et sosialt lim – det man samles rundt og deltar gjennom.

MUA som modell resonnerer med musikkterapiteori der musikkering sees i lys av et humanistisk og ressursorientert perspektiv (Ruud, 2010). Det innebærer en grunnleggende tro på mennesket og dets iboende ressurser og muligheter til å bidra aktivt i eget liv og i fellesskap med andre (Stige & Aarø, 2011). Dette gjelder også når den unge som deltar i musikkering er ressurssterk og ambisiøs, men samtidig befinner seg i en sårbar livssituasjon der helsen kan være truet. Intensjonen bak musikkverkstedet er å bygge deltakernes ressurser, interesser og preferanser – også når det gjelder musikken som brukes. Roaldsnes (2016) hevder at slik musikkering kan gi mulighet for fellesskap og samfunnsdeltakelse og samtidig bidra til å pleie sosiale ressurser og skape tillitsfulle relasjoner. Andre relevante studier med unge mennesker i sårbare livssituasjoner viser at musikkterapi kan være en kilde til regulering av emosjoner (Mallon & Antink, 2021), opplevelse av struktur (Wiess & Bensimon, 2019), fremme deltakelse i sosiale fellesskap (Enge & Stige, 2021; Ommedal, 2014) og være et verktøy for brobygging mellom kulturelle forskjeller (Mæland, 2020).

I musikkverkstedet er deltakernes hjemlandsmusikk en sentral kilde til musikkutøvelse. Karlsen (2013, s. 162) definerer begrepet hjemlandsmusikk som “musikken fra eget eller foresattes hjemland”, og viser til at bruk av hjemlandsmusikk og musikkdeling kan fungere som et redskap for følelses- og minnearbeid, samt være en sentral ressurs for å utvikle og opprettholde både selvidentitet og kollektiv identitet. Karlsen påpeker samtidig at relasjonen til hjemlandsmusikken ofte er kompleks og at man bør utøve særlig kultursensitivitet i forhold til bruken av denne musikken (Karlsen & Westerlund, 2010; Qureshi, 2009). I hovedtrekk handler dette om at det er problematisk å gjøre antakelser om deltakeres musikalske identitet, basert på deres kulturelle, nasjonale eller geografiske bakgrunn (Lum & Marsh, 2012).

I vår studie har vi vært særlig opptatt av å forstå MUA-verkstedet ut fra et normkritisk perspektiv. Normkritiske tilnærminger søker å avdekke og utfordre de normene i samfunnet som skaper innenforskap og utenforskap, og som kan gi noen av oss privilegier samtidig som andre av oss opplever sanksjoner. Målet med denne tilnærmingen er å bli bevisst på å avdekke strukturer som gjør det enkelt for noen å delta, samtidig som det skaper barrierer for andre (Røthing, 2020; Balansekunst, 2025). Innen musikkterapeutisk litteratur har Comte (2016) vært særlig opptatt av denne tilnærmingen. Hun påpeker at det er en tendens at flyktninger defineres ut fra deres traumer, noe som kan gå på bekostning av et individ sin mulighet til å definere sin egen identitet. Flyktning er en definisjon som myndigheter og majoritetssamfunnet setter på et individ, og det er viktig å være bevisst på at ungdommene selv ofte har en annen forståelse av seg selv og andre EMA på mottaket (Harnischfeger & Skårdalsmo, 2017). Musikkterapeuter må derfor alltid være bevisst på egen forforståelse, og hvordan ulike maktforhold, normer, privilegier og sanksjoner påvirker musikkterapeutisk arbeid (Comte, 2016; Mæland, 2020; Norris, 2020).

Å jobbe med mennesker i MUA innebærer et overgripende ansvar for å ikke konseptualisere eller marginalisere flyktninger som samfunnsgruppe ut fra en vestlig, neo-kolonialistisk referanseramme. I stedet handler det om hele tiden å være bevisst på hvilke dominerende kulturelle verdier som er i spill når det gjennomføres slike prosjekter (Comte, 2016). En normkritisk tilnærming fordrer også en bevissthet rundt normer og privilegier som utfordrer oss som både forskere og praktikere, slik at vi gjennom tolkning, analyse og språk unngår å opprettholde samfunnsnormer som skaper utenforskap og diskriminering (Røthing, 2016; Svendsen, 2021).

Denne studien innebærer et tett samarbeid mellom musikkterapeuter og profesjonelle musikere. Musikerne som deltok har flerkulturell bakgrunn og flere har fluktbakgrunn, samt bakgrunn fra noen av landene som deltakerne har flyktet fra. I eksisterende litteratur finnes det eksempler på studier hvor profesjonelle musikere har samarbeidet med musikkpedagoger eller musikkterapeuter i tverrfaglige musikkprosjekter (Brøske-Danielsen & Storsve, 2016; Ruud, 2012). Felles for disse prosjektene er at de har et søkelys på kompetanseheving, samt inkludering og deltakelse gjennom aktiv musikkutøvelse i et samfunnsperspektiv. I andre studier om tverrfaglige musikkprosjekter beskrives det at ulike faggrupper har forskjellige roller ut fra sitt kompetansefelt, for eksempel at musikere har hovedansvar for formidling av musikalske aktiviteter, mens musikkterapeuter har mer støttende funksjoner for å ivareta psykososiale behov (Oosthuizen et al., 2007). Et nytt bærende aspekt ved vår studie er at de profesjonelle musikerne i prosjektet har erfaringskompetanse fra egen fluktbakgrunn. 

Metode

Artikkelforfatterne har hatt ulike roller i forskningsprosjektet. Mortvedt, Svendsen og Stensæth initierte studien. De søkte og fikk støtte til studien fra Polyfon kunnskapsklynge for musikkterapi i 2022. Mortvedt og Svendsen er hovedforfattere. Karlsen og Stensæth har vært medforfattere og veiledere for Mortvedt og Svendsen, der Stensæth har vært mer delaktig i hele prosessen fra start enn Karlsen. Stensæth og Karlsen er tilknyttet Norges musikkhøgskole (NMH) som har støttet studien økonomisk gjennom deres FoU-tid. De andre organisasjonene som var involvert i den praktiske gjennomføringen av musikkverkstedene har honorert Mortvedt og Svendsen som musikkterapeuter. Svendsen er fra 1.5.24 ansatt som programrådgiver hos JM Norway.

Et kvalitativt forskningsdesign er brukt for å forstå deltakernes opplevelser, med mål om å komme med ny kunnskap eller kaste nytt lys på gammel kunnskap (se Kvale og Brinkmann, 2015; Malterud, 2017). Vi valgte å gjennomføre to semistrukturerte intervjuer med utgangspunkt i intervjuguider som det var mulig å gå bort fra dersom samtalene i intervjusituasjonen inviterte til det (i tråd med Kvale & Brinkmann, 2015). Vi brukte to ulike intervjuguider til de ulike målgruppene (deltakerne og ledergruppa). Spørsmålene søkte å få svar på hvordan det opplevdes å henholdsvis delta i og å lede MUA, i tillegg til spørsmål om hva som fungerte godt og hva som kunne forbedres. Musikkterapeutene konstruerte et narrativ basert på loggnotater fra verkstedet, i tillegg til intervjumaterialet. Mangel på felles språk har vært en utfordring i MUA, derfor er narrativet en måte for forfatterne å prøve å artikulere mer av det musikkterapeutene opplevde som «tause» erfaringer og stemninger på verkstedet og formidle det som kunne oppfattes gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk som kom frem under musikkverkstedene.

Datainnsamling
I løpet av prosjektperioden i 2021 møtte anslagsvis 70-80 deltakere opp. På ukentlig basis møtte rundt 15 ungdommer, hvorav seks ungdommer ble rekruttert til deltakelse i studien. På grunn av at vi kun hadde tilgang til arabisk tolk, var det kun deltakere med arabisk som morsmål som ble rekruttert til intervjuet. Samtykke ble gitt gjennom informasjonsskriv som var oversatt til arabisk. Deltakerne hadde tilgang på tolk når de skulle signere, slik at de kunne stille spørsmål. De seks ungdommene som deltok i intervjuet var i alderen 14-18 år, og bestod av fem gutter og én jente, noe som gjenspeiler demografien blant EMA. Samtykke fra deltakere under 16 år ble innhentet i samråd med deltakerens representant fra mottaket (tidligere kalt verge), i samsvar med opplysninger sendt inn til Sikt.

Vi var fem personer som ledet MUA-verkstedet, samt en veileder. Tre av lederne var profesjonelle musikere med flerkulturell bakgrunn, hvorav to hadde egne erfaringer som flyktninger. Svendsen (MT1) var med som gruppeleder og hadde faglig ansvar på verkstedene, og gjennomførte intervjuet med deltakerne. Mortvedt (MT2) var med som veileder for ledergruppen, og gjennomførte gruppeintervjuet med ledergruppen på norsk. En musikkterapistudent (STU) var til stede under verkstedene og deltok i ledergruppeintervjuet. En av musikerne snakket arabisk og var tolk for seks arabisktalende deltakere som deltok i gruppeintervjuet. Disse hadde vært med på musikkverksteder minst to ganger og samtykket til å være med på gruppeintervju.

De to gruppeintervjuene, ett med de unge deltakerne og ett med lederne og en musikkterapistudent (MUS1, MUS2, STU), ble gjennomført i desember 2021. Alle intervjuene ble gjennomført rett etter siste musikkverksted.

Analyse
Alt datamaterialet ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering, en metode som brukes for tematisk tverrgående analyse av kvalitative data (Malterud, 2017, s. 97). Analysen fulgte fire steg: (1) danne et helhetsinntrykk, (2) identifisere og sortere ut meningsbærende elementer, (3) kondensering og (4) syntetisering. De tre første stegene ble gjort for hvert intervju, mens i steg nummer fire ble temaene fra de tre tekstene (ledergruppeintervju, deltakerintervju og narrativet) slått sammen, hvor vi analyserte likheter og forskjeller, før vi kom fram til de endelige temaene for studien.

Refleksivitet
Et transittmottak er en svært sammensatt kontekst, hvor det bor mennesker fra ulike sosioøkonomiske forhold, som prater ulike språk, og har ulik kulturell og geografisk bakgrunn. Manglende felles verbalspråk er ikke bare en utfordring i selve musikkverkstedet, men også i vår forskning. Vi må derfor være særlig kritiske til våre tolkninger og slutninger. Det er usikkert om våre tolkninger stemmer overens med det deltakerne i studien opplevde. Det er også usikkert om tolkningene klinger godt med alle de andre 70-80 deltakerne som var innom MUA. 

Fra et forskningsetisk perspektiv påpeker Kaukko et al. (2017) at forskning med unge flyktninger trenger kontekstuell fleksibilitet og selvrefleksjon for at denne gruppens skiftende behov og kompleksitet skal ivaretas. Musikkterapeutlederne har hatt en dobbeltrolle som praktikere og forskere i studien. Dette har vi prøvd å være bevisste på ved å spørre oss selv, hverandre og våre medforfattere om og når den ene rollen kan ha påvirket den andre, med mål om å kontrollere egen subjektivitet (se Ruud, 1990). Forfatterne mener at den normkritiske tilnærmingen i refleksjonen har vært til hjelp, ved at den har gitt oss perspektiver som har utfordret oss og vår forforståelse.

Etikk

Vi søkte Sikt (Kunnskapssektorens tjenesteleverandør) om godkjenning av prosjektet og intervjuguidene. Datamaterialet ble oppbevart på en skylagringstjeneste som er godkjent av behandlingsansvarlig institusjon, Norges musikkhøgskole, og vil slettes ved prosjektet slutt, i samsvar med opplysningene som er gitt til Sikt. Informantene har blitt anonymiserte, og hadde mulighet til å trekke seg fra studien på hvilket som helst tidspunkt. De ble informert om dette både gjennom samtykkeskjemaet og muntlig, samt at vi ga beskjed til de ansatte på transittmottaket om dette.

Resultater med diskusjon

I analysen av dataene er gruppeintervjuene og narrativet sammenstilt. Vi presenterer temaene samtidig som de diskuteres.

1. Hjemlandsmusikkering

Et sentralt tema som kom fram i analysen er knyttet til verdien av den aktive musikkeringen med hjemlandsmusikk. Vi har valgt å kalle det første temaet hjemlandsmusikkering. Det betyr at vi har sammenstilt ordet hjemland med Small’s (1998) begrep musicking, eller musikkering som vi har valgt å kalle det på norsk. Slik blir musikken noe deltakerne gjør i en felles prosess og kontekst som har flere former, mer enn at de arbeider med musikk som et objekt eller et produkt. Hjemlandsmusikkering innebærer her både å lytte til musikk og å delta i det musikalske samspillet, lære hverandres hjemlandsmusikk, være publikum eller å danse. Alle disse aktivitetene kunne foregå hver for seg, eller samtidig, inne i lokalet.

De unge deltakerne trakk fram at hjemlandsmusikk spilt og fremført av de profesjonelle musikerne i prosjektet opplevdes som spesielt betydningsfullt. En av dem beskriver det slik:

D1: Vi følte på alt, som om vi gikk tilbake i tid til dager med frihet. Dere tok oss med tilbake i tid og minte oss om disse dagene.

Her uttrykkes hjemlandsmusikkeringen som noe unikt og sterkt, men også som sammensatt, noe som skaper et «frihetsrom» med gode, lyse minner, men som samtidig underforstått kan antyde det savnet og tapet disse minnene kan skape. Flere av de unge deltakerne legger til at det er betydningsfullt å høre en av musikerne spille hjemlandsmusikk på instrumentet oud, et strengeinstrument fra Midtøsten. Dette indikerer at selve instrumentene og klangen fra disse kan være med på å gjenskape det hjemlige og kjære, og samtidig savnet og tapet.

Flere av deltakerne poengterer opplevelsen av å oppleve musikk “live”. Noen nevner at de tidligere kun har hørt innspilt musikk i forbindelse med fest og bryllup (i hjemlandet sitt), men at de på MUA får høre sin hjemlandsmusikk spilt “live” av profesjonelle musikere.

D1: Det var veldig spesielt da [musiker 2] spilte for oss. For meg gjorde det et sterkt inntrykk. Det var første gangen noen spilte “live” for meg.

Vi tolker dette sitatet som en parallell til betydningen av å høre musikk fremført på hjemlandsinstrumenter beskrevet over, og en beskrivelse av verdien av at det er musikere i rommet som spiller og deler hjemlandsmusikk som tilbyr de unge en direkte kroppslig erfaring i et fellesskap.

Flere av de unge knytter positive emosjoner til å høre hjemlandsmusikken sin fremført, uavhengig av hvilke følelser de kjente på før de kom til MUA. Når de snakker om dette, ser vi at de muligens kan bruke musikkopplevelsene til å regulere seg selv og sine egne følelser. De sier f.eks.:

D2: Vi blir alltid glade av å høre musikk, uansett om vi er lei oss, såret eller oppgitt.
D3: Man kommer seg ut av det humøret man befinner seg i.

Musikkterapistudenten beskriver også noe av det samme, når hen snakker om hjemlandsmusikk-fremføringene som betydningsfulle:

STU: Jeg kommer jo ikke til å glemme (...) den der dynamikken (...) som oppstod mellom deg [musiker 1] og [musiker 2] og [deltakerne]. Når folk kjenner seg igjen, og møter noe som er kjent, og ser hvor betydningsfullt det er (...).

Slike øyeblikk – la oss kalle dem hjemlandsmusikkeringsøyeblikk – kan på den ene siden lede til at de unge deltakerne opplever tilhørighet til gruppa og lederne, og at musikkverkstedet kan fungere som en trygg sosial arena. På den andre siden ser vi i sitatene over og i narrativet at hjemlandsmusikk også kan trigge minner som ikke nødvendigvis er like enkle å håndtere. I narrativet kommer det frem hvordan musikkeringen vekker følelser som består av noe godt og vemodig samtidig, her illustrert ved spillingen av den afghanske sangen Sarzamine Man.

N: Flere av barna har tårer i øynene, noen synger med, mens andre holder seg til hjertet. Det kan virke som om det føles både godt og vemodig å høre sangen på samme tid.

Her ser vi at musikken, og kanskje særlig den litt mer tilbaketrukne musikklyttingen, kan potensielt vekke vonde minner om det som oppleves sårt og krevende ved å være på flukt.

Selv om musikkeringen på den ene siden fremstår som noe trygt og kjent, kan den samtidig oppleves som utfordrende å delta i.

Dette illustrerer hvor essensielt det er å være bevisst emosjonelle og psykiske konsekvenser når det gjelder bruken av deltakernes hjemlandsmusikk (Karlsen, 2013; Wiess & Bensimon, 2019). En form for kartlegging av individuelle musikkpreferanser kunne vært en god idé. Loggnotatene som narrativet er basert på viser imidlertid at en slik kartlegging ikke er like lett i praksis. Lederne fortalte for eksempel at de bevisst unngikk å synge vuggesanger fra de unges hjemland, da slik musikk oftest fremføres i en intim relasjon mellom foreldre og barn. Dette kan gjøre deltakerne spesielt sårbare og utsatte, og lederne hadde ikke mulighet til å følge opp hver enkelt deltaker individuelt i etterkant.

Selv om lederne har vært særlig opptatt av å imøtekomme deltakernes musikalske identitet gjennom å la dem selv foreslå hvilken musikk som skulle brukes i verkstedene, er det en utfordring at enkelte av de unge deltakerne ga uttrykk for hva de ønsket, mens andre var mer reserverte. I tillegg kunne de unge i studien ha ulike utfordringer knyttet til psykososial fungering og psykiske utfordringer, som konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser og ulik evne til emosjonsregulering, noe som ikke er uvanlig for denne målgruppen (Garvik & Valenta, 2018). Slike utfordringer kan hindre ledergruppen i å la alle stemmer høres og få sin rettmessige plass, noe som ellers var et viktig mål og ideal. Det viser også at kompetanse om psykisk helse, sorg og traumebelastning er sentral, både for å først identifisere utfordringene, for så å finne gode måter for å ivareta psykososiale faktorer.

2. Behov for nye musikkeringsfellesskap – vi trenger hverandre

I intervjuene med både deltakerne og lederne kommer det fram at musikkeringen på MUA muliggjør nye fellesskap og sosial samhandling mellom deltakerne. Musikkterapistudenten (STU) forteller om en opplevelse under aktiviteten musikkdeling, hvor deltakerne etter tur fikk sette på musikk, og en deltaker satt på sin hjemlandsmusikk. Under sangen kastet hele gruppa seg ut i det STU beskriver som en ekstatisk fellesdans:

STU: Det syntes jeg var noe av det fineste, at de var såpass åpne overfor hverandres uttrykk også, og at det egentlig lå ganske mye der (...) at de var sammen da. Litt sånn på tvers av de vanlige klikkene.

Musikkterapeuten beskriver her at musikkverkstedet kan tilrettelegge for delte opplevelser på tvers av ulike kulturer og nasjonaliteter. En av deltakerne nevner at musikkdeling blant annet kan være med å bryte språkbarrierer:

D5: Det som er fint er at det ikke bare blir spilt arabiske sanger, men også sanger fra Afghanistan og Sudan, og på den måten ble vi også kjent med andre kulturer og hvordan de danser.

Her forklarer deltakeren hvordan hen blir kjent med andres hjemlandsmusikk og dans, og at det er en fin måte å samhandle med de andre beboerne på mottaket, selv om de ikke har felles verbalspråk. En av musikerne i ledergruppen, som selv hadde flyktningbakgrunn, reflekterer rundt slike fellesskap når man er nyankommet til et transittmottak i et nytt land:

MUS2: Fordi jeg opplevde det samme, da jeg var asylsøker (...) Og det som er fint er å bli kjent med hverandre, og være sammen. Og ikke bare si: “nei, det er bare mitt liv” (...). Vi trenger hverandre.

Sitatene over viser viktigheten av å kunne bygge fellesskap mellom deltakerne ved å legge til rette for samhandling og sosiale møteplasser på tvers av ulike nasjonaliteter og kulturer som er representert på mottaket. Dermed bekrefter vår studie det andre studier viser, nemlig at musikkering med fokus på deltakernes ressurser, behov og musikalske preferanser kan bidra til både å pleie og bygge sosiale, trygge, tillitsfulle relasjoner på en arena som åpner for opplevelse av fellesskap (se Roaldsnes, 2016). Det er viktig for enslige mindreårige flyktninger å bli tilbudt sosiale fellesskap i hverdagen. Slike musikkeringsfellesskap kan opprettholde muligheter for opplevelse av mestring, gi følelse av sammenheng og verktøy for å håndtere en tidvis svært vanskelig situasjon (Enge & Stige, 2021). Andre studier viser blant annet at graden av opplevd sosial støtte i mottakslandet kan minske sjansen for utvikling av PTSD og depresjon hos enslige mindreårige (Reavell & Fazil, 2016). Sitatet fra lederen om at «vi trenger hverandre», understreker nettopp dette, at musikkeringsfellesskap blant enslige flyktninger kan være et verktøy i fellesskapsbygging.

3. Tverrmusikalsk ledelse mellom musikkterapeuter og profesjonelle musikere – en verdifull tilnærming?

Lederne av verkstedet forteller om en konstant balansering av ulike utfordringer innenfor uforutsigbare rammer. Siden deltakere stadig blir flyttet eller sendes ut av landet må lederne hele tiden ta høyde for nye gruppesammensetninger. En av lederne understreker at dette er krevende:

STU: Det er jo en vanskelig situasjon å jobbe i også, ikke sant?

Hen peker videre på en konkret utfordring:

STU: Heldigvis (...) at dere [musikerne] snakket arabisk, og kunne kommunisere med en stor del av gruppa (..). Samtidig er det vanskelig å finne den balansen fordi…, vi spilte, snakket og sang så mye arabisk musikk (...), så er jeg redd for at vi mistet noen av deltakerne fra for eksempel Afghanistan.

Her påpekes det at mangel på felles verbalspråk mellom enkelte deltakere og ledere kan føre til en uro over at ikke alle kan inkluderes på samme måte. Lederne forteller at selv om de forsøkte å unngå muntlige og verbale forklaringer, og heller brukte kroppsspråk når de instruerte, så kommer de ikke bort fra at det å mangle verbalt fellesspråk bydde på utfordringer. En av lederne sier:

STU: Det var veldig utfordrende med språk.

Utsagnet knyttes til den uforutsigbare arbeidssituasjonen som gjør det vanskelig å skissere opp tydelige rammer for musikkverkstedet på forhånd. Hen utdyper det slik:

STU: Men det hadde vært fint å ha mer tid sammen til å planlegge verkstedene sammen. (...) vi var kanskje ikke like samla hele tiden (...) Til en annen gang så tenker jeg at det kan være enda kulere hvis vi er enda mer samkjørt.

Ønsket fra denne lederen er å ha bedre tid til å forberede seg og bli enda mer samkjørt med ledergruppen på mottaket, for å kunne optimalisere tilbudet til deltakerne. Samarbeidet mellom musikerne og musikkterapeutene var et sentralt tema i intervjuene. Musiker 1 forklarer hvordan hen opplevde dette samarbeidet:

MUS1: Å ha med dere [musikkterapeuter] gjør at det blir et mye bredere fokus da. Det ble en veldig bra balanse. (...) det var betryggende.

Her beskriver musikeren at hen opplever samarbeidet som «betryggende» og at det bidro til å skape god balanse i gruppa. Flere av utsagnene fra ledergruppen handlet om at de opplevde at de lærte mye om metodikk av hverandre på tvers av faggruppene. En av musikkterapeutene reflekterer over det tverrfaglige samarbeidet:

STU: Det som var kult var (...) at jeg så både verdien av musikkterapi som fag, men også enormt verdien av det der musikkfaglige og hva dere (musikerne) bidro med musikalsk (...) Og jeg tenkte at (...) her lærer vi så mye av hverandre.

I dette sitatet beskrives det at både musikernes og musikkterapeutenes kompetanse var svært viktig for gjennomføringen av verkstedene. Her ble også musikernes egne flukterfaringer omtalt som verdifullt i arbeidet, og lærerikt for de øvrige lederne. Om vi ser dette i lys av vår normkritiske tilnærming, kan vi argumentere for at musikernes bakgrunn og kompetanse bidrar til å bryte ned barrierer for deltakelse fordi de kan fungere som rollemodeller for deltakerne, har kompetanse til å ta deltakernes hjemlandsmusikk på alvor og bidrar til en økt forståelse av deltakernes livsstituasjon for alle i ledergruppa.

Et annet aspekt som ble trukket frem i denne sammenhengen var at samspill med en gruppe kan være overveldende for deltakerne. Å leve i en tilværelse med mye usikkerhet koster krefter, særlig mentalt. Ledergruppen tok hensyn til dette og ga de unge rom og frihet til å delta når de selv ønsket og ga dem samtidig mulighet til å trekke seg tilbake. I narrativet blir dette beskrevet slik:

N: Vi vet at mange av barna har behov for å gå litt inn og ut av aktivitetene, noe vi lar dem få lov til. Erfaring har vist oss at det viktigste er at vi signaliserer at de alltid er velkomne tilbake.

Her ser vi at det å ta en pause fra aktiviteter kan være en måte for å regulere seg selv og ta hensyn til sitt eget psykososiale behov på der og da.

Oppsummering

Enslige mindreårige asylsøkere er ressurssterke barn og ungdommer med store ambisjoner og drømmer om en fremtid i et nytt land. Samtidig er de en sårbar gruppe med økt risiko for å utvikle psykiske helseproblemer. Gjennom en kvalitativ, eksplorerende tilnærming har vi i denne studien stilt oss spørsmålene: Hvordan opplever deltakerne å være med i musikkverkstedet (MUA)? Hva karakteriserer det musikktverrfaglige samarbeidet og hva kan det eventuelt tilføre annet musikkterapeutisk arbeid med unge asylsøkere?

Resultatene viser at hjemlandsmusikkering ofte oppleves som både meningsfull, trygg og givende for de enslige mindreårige flyktningene som deltok i studien. De trekker særlig frem at det å høre musikerne spille sin hjemlandsmusikk er en betydningsfull opplevelse for dem. På den andre siden kommer det frem i intervjuet og i ledernes narrativ at hjemlandsmusikk også kan trigge minner som ikke nødvendigvis er like enkle å håndtere. Dette viser viktigheten av at verkstedet blir gjennomført av en ledergruppe som evner å vise sensitivitet overfor deltakernes kulturelle mangfold og ulike emosjonelle og psykososiale behov. Studien viser at tverrmusikalsk samarbeid mellom musikkterapeuter og profesjonelle musikere som selv har fluktbakgrunn og kjennskap til enkelte av deltakernes hjemlandsmusikk kan utgjøre en gunstig blanding av kompetanser i møtet med ulike, sammensatte behov hos unge flyktninger. Det gjelder særlig når musikerne spiller musikk som representerer deltakernes hjemland samtidig som musikkterapeutene utøver sin relasjonelle og improvisatoriske tilnærming. Sammen kan deres kompetanser imøtekomme de unges sårbare situasjon og psykiske helse på en annen – og muligens mer sensitiv – måte, enn hver for seg.

Denne studien antyder at det behøves flere former for kompetanse i møtet med en så sammensatt gruppe som den som deltok i MUA. Flere av lederne hadde erfaringskompetanse og fluktbakgrunn, hvilket ble trukket frem som viktig i møtet med deltakerne. De profesjonelle musikerne hadde stor kjennskap til ulik hjemlandsmusikk, og viste at et større musikalsk mangfold kan imøtekomme flere musikalske behov. Når musikkeringen blir den kommunikasjonsformen flest deltakere kan delta i, på grunn av manglende felles verbalspråk, blir nettopp de musikalske behovene da enda viktigere å lytte til. Spørsmålet om hva og hvem som behøves og hvordan det best skal gjøres for å møte kompleksiteten, bør likevel stilles hver gang for å sikre reell tilpasning til deltakerne.

Funnene viser også at det kan være klokt med rolleavklaringer blant lederne. Selv om ledergruppen fremhevet betydningen av hverandres kompetanse, ser vi at avklaringer og deling av kunnskap om ulike roller og hva den enkelte leder kan bistå med, kan være klokt for andre og lignende musikkverksteder i fremtiden. Studier viser at rollen til profesjonelle musikere ofte defineres ut fra deres musikalske oppgaver, mens musikkterapeutenes rolle kan være mer tvetydig (Oosthuizen et al., 2007). Kompetanse om gruppedynamikk samt ivaretakelse av relasjonelle og individuelle behov bør derfor være sentral i utformingen. Det er et viktig poeng at ledere bør forholde seg kritisk til sin egen forforståelse og at de tilrettelegger for at deltakerne opplever medbestemmelse i valg av musikk og måten å gjennomføre aktivitetene på.

Vi tror at det musikktverrfaglige samarbeidet vår studie beskriver har et potensial som kan gi kompetanseheving for musikk- og kulturaktiviteter i arbeidet med unge flyktninger. Det er imidlertid viktig å påpeke at en ikke oppnår reelt mangfold eller reell representasjon gjennom å ha med tre musikere med flerkulturell bakgrunn, som i vår studie. Resultatene viser at lederne i vår studie strever med å inkludere og ivareta alle de unge deltakerne like godt som de selv ønsket. Språkbarrierer, stor variasjon i gruppesammensetningene og høyt psykisk stress hos de unge gjorde det vanskelig og av og til nesten umulig for lederne å forberede seg og å gjennomføre musikkaktivitetene optimalt med både den enkelte deltaker og gruppen som helhet.

Denne studien tar for seg en enkeltstående praksis som gir begrenset innsikt i feltet, og det er behov for flere studier fra ulike praksiskontekster for å øke kunnskapen om hvordan et tverrfaglig musikkverksted kan være en støtte for EMA. Det denne studien viser er at selv om feltet er sammensatt, treffer MUA et behov som er stort, og som vil bli større fremover i tid. I tillegg viser studien at EMA er en gruppe med svært sammensatte behov, og at det derfor er viktig med tverrfaglig kompetanse blant lederne, så de evner å se og tilpasse aktivitetene til deltakerne. Det handler om å tilby god og helsefremmende musikkering for unge enslige asylsøkere som kan føre til meningsfull deltakelse i et fellesskap og bidra til positive fremtidsutsikter.

  • Balansekunst. (2025, 9. jan). Hva er normkritiske perspektiver?https://www.balansekunst.no/nyheter/2020/6/24/hva-er-normkritiske-perspektiver

    Brøske-Danielsen, B., Å. & Storsve, V., R. (2016). Musikkarbeid med palestinskeflyktningbarn i Libanon: Et community music perspektiv. I K. A. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (Red.), I transitt - mellom til og fra (s. 157-173). Skriftserie fra Senter for musikk og helse, NMH-publikasjoner.

    Comte, R. (2016). Neo-colonialism in Music Therapy: A Critical Interpretive Synthesis ofThe Literature Concerning Music Therapy Practice With Refugees. Voices: A World Forum for Music Therapy, 16(3). https://doi.org/10.15845/voices.v16i3.865

    Eide, K. (2020). Barn på flukt: Psykososialt arbeid med enslige mindreårige flyktninger (2.utg). Gyldendal akademisk.

    Eide, K., Kjelaas, I. & Larsgaard, A., K. (2017). Hjem eller institusjon? Om tvetydigheten i omsorgsarbeid med enslige mindreårige flyktninger bosatt i kommune. Tidsskrift for velferdsforskning, 20(4), 317-331. https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2017-04-05

    Enge, K., E. & Stige, B. (2021). Musical pathways to the peer community: A collective case study of refugee children's use of music therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 31(1), 7-24. https://doi.org/10.1080/08098131.2021.1891130

    FN-Sambandet. (2024, 10. nov). Barnekonvensjonen.https://fn.no/avtaler/menneskerettigheter/barnekonvensjonen

    Garvik, M. & Valenta, M. (2018). Rapport: Informasjon, mening og mestring hos enslige mindreårige asylsøkere i Norge. NTNU samfunnsforskning.https://samforsk.no/publikasjoner/informasjon-mening-og-mestring-hos-enslige-mindrearige-asylsokere-i-norge

    Helsetilsynet. (2024, 6. nov). Enslige mindreårige flyktninger får ikke den omsorgen de har krav på, viser tilsyn. Helsetilsynet Publikasjoner. https://www.helsetilsynet.no/publikasjoner/tilsynsmeldingen/2024/enslige-mindreaarige-asylsoekere-faar-ikke-den-omsorgen-de-har-krav-paa-viser-tilsyn/#toc-header-0

    Harnischfeger, J. & Skårdalsmo, E., M., B. (2017). Vær snill! Råd fra enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger til voksne omsorgsgivere. Norges Barnevern, 94(1), 6-21. https://doi.org/10.18261/issn.1891-1838-2017-01-02

    Integrerings-og mangfoldsdirektoratet. (2025, 12. januar). Tall og fakta om innvandrere og integrering: Statistikk og nøkkeltall. IMDi. https://www.imdi.no/om-integrering-i-norge/statistikk/F00/bosetting)

    Karlsen, S. (2013). Immigrant students and the “homeland music”: Meaning, negotiations and implications. Journal Research Studies in Music Education, 35(2). https://doi.org/10.1177/1321103X13508057

    Karlsen, S. & Westerlund, H. (2010). Immigrant students’ development of musical agency –exploring democracy in music education. British Journal of Music Education, 27(03), 225-239. https://doi.org/10.1017/S0265051710000203

    Kaukko, M., Dunwoodie, K. & Riggs, E. (2017). Rethinking the ethical and methodological Dimensions of research with refugee children. Zeitschrift für internationale Bildungsforschung und Entwicklungspädagogik,40(1), 16-21. https://doi.org/10.25656/01:16924

    Kvale, S. & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3. utg.). Gyldendal Akademisk.

    Lum, C. & Marsh, K. (2012). Multiple Worlds of Childhood: Culture and the Classroom. I McPherson, G., E. & Welch, G., F. (Red.), The Oxford Handbook of Music Education (s. 381-398). Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/oxfordhb/9780199730810.013.0023

    Mallon, T. & Hoog Antink, M. (2021). The Sound of Lost Homes – Introducing the COVER Model: Theoretical Framework and Practical Insight into Music Therapy With Refugees and Asylum Seekers. Voices: A World Forum for Music Therapy, 21(2). https://doi.org/10.15845/voices.v21i2.3124

    Malterud, K. (2017). Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag (4. utg.). Universitetsforlaget.

    Mortvedt, S. (2015). Hjarta kjenner sin eigen slaatt: En kvalitativ studie av deltakeres opplevelse av musikkdeling fra ungdomsprosjektet Ethno [Masteroppgave]. Norges Musikkhøgskole.

    Mæland, M., D. (2020). Difference is a teacher: A qualitative study of the benefits of music therapy with refugees and/or asylum seekes in Australia and Norway [Masteroppgave]. Norges Musikkhøgskole.

    Norris, M., S. (2020). Freedom dreams: What must die in music therapy to preserve human dignity? Voices: A World Forum for Music Therapy, 20(3). https://doi.org/10.15845/voices.v20i3.3172

    Ommedal, M. (2014). Med musikk i transitt: Ein studie om einslege mindreårige asylsøkjarar si oppleving av fast deltaking i ei musikkgruppe. [Masteroppgave]. Norges Musikkhøgskole.

    Oosthuizen, H., Fouché, S. & Torrance, K. (2007). Collaborative Work: Negotiations between Music Therapists and Community Musicians in the Development of a South African Community Music Therapy Project. Voices: A World Forum for Music Therapy, 7(3). https://doi.org/10.15845/voices.v7i3.546

    Qureshi, N., A. (2009). Kultursensitivitet i profesjonell yrkesutøvelse. I K. Eide, N. Qureshi, M. Rugkåsa & H. Vike (Red.), Over profesjonelle barrierer, et minoritetsperspektiv i psykososialt arbeid med barn og unge (s. 206–230). Gyldendal Akademisk. 

    Reavell, J. & Fazil, Q. (2016). The epidemiology of PTSD and depression in refugee minors who have resettled in developed countries. Journal of Mental Health, 26(1), 74–83. https://doi.org/10.1080/09638237.2016.1222065

    Roaldsnes, M., H. (2016). Musikk som avleiing og kjelde til positive emosjonar: Om deltaking i ei musikkgruppe for einslege mindreårige flyktningar. I K. A. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (Red.), I transitt - mellom til og fra (s. 157-173). Skriftserie fra Senter for musikk og helse, NMH-publikasjoner.

    Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapien. Solum forlag.

    Ruud,  E. (2010). Music Therapy: a perspective from the humanities. Barcelona Publishers.

    Ruud, E. (2012). The New Health musicians. I R. MacDonald, G. Kreutz & L. Mitchell (Red.), Music, Health and Well Being (s. 88-96). Oxford University Press https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199586974.001.0001

    Røthing, Å. (2016, 17. nov). Normkritiske perspektiver og mangfoldskompetanse. Bedre skole. https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel-pedagogikk/normkritiske-perspektiver-og-mangfoldskompetanse/172404

    Røthing, Å. & Engebretsen, E., L. (2019) Maktkritiske perspektiver i høyere utdanning? En undersøkelse av omfang og anvendelse i utvalgte programplaner. Uniped, 42(3), 251-261. https://doi.org/10.18261/issn.1893-8981-2019-03-02

    Røthing, Å. (2020). Mangfoldskompetanse og kritisk tenkning. Cappelen Damm.

    Small, C. (1998). Musicking: The meanings of performing and listening. Wesleyan University Press.

    Stige, B. & Aarø, L., E. (2011). Invitation to Community Music Therapy. Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203803547

    Svendsen, I. D. (2021). “Det er ingen som dømmer her”. En kvalitativ studie av barn og unges opplevelse og beskrivelse av å delta på en bandleir [Masteroppgave]. Norges musikkhøgskole.

    Svendsen, S., Berg, B., Paulsen, V., Garvik, M. & Valenta, M. (2018). Kunnskapsoppsummering om enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. NTNU Samfunnsforskning. http://hdl.handle.net/11250/2499876

    Utlendingsdirektoratet (2025, 17. januar). Asylsøknader fra enslige mindreårige etter søknadsmåned og statsborgerskap. https://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylsoknader-fra-enslige-mindrearige-etter-soknadsmaned-og-statsborgerskap-2024/

    Wiess, C., & Bensimon, M. (2019). Group music therapy with uprooted teenagers: The Importance of structure. Nordic Journal of Music Therapy, 29(2), 1-16. https://doi.org/10.1080/08098131.2019.1695281

En av forfatterne, Karette Stensæth, var redaktørens PhD-veileder på innsendelsestidspunktet. Beslutning om publisering ble derfor gjort av vitenskapelig redaktør, Gisle Fuhr.

redaksjonen
Neste

Oskeladden og dei gode hjelparane? - eit vitskapsteoretisk essay om etiske utfordringar i eit aksjonsforskingsprosjekt