Samfunnet er mitt lokale: Musikkterapeuters erfaringer med oppsøkende psykisk helse- og rusarbeid
Av
Marcus Aasely Ekløf (1) og Lasse Tuastad (2)
(1) Musikkterapeut i Bærum kommune, Ph.D kandidat ved Universitetet i Bergen, Marcus.aasely.eklof@baerum.kommune.no. Aasely Ekløf het tidligere Trzebinski.
(2) Førsteamanuensis, Griegakademiet Institutt for musikk, Universitetet i Bergen. lars.tuastad@uib.no
DOI
https://doi.org/10.69625/318192.QDDR6818
Publisering
Manus innsendt: 20.12.2024
Publiseringsklar: 18.07.2025
Publisert på nett: 13.08.2025
Trykkes i Tidsskriftet Musikkterapi 48(2) 2025
Fagfellevurdert artikkel
Sammendrag
I denne intervjustudien undersøker forfatterne erfaringer til fem musikkterapeuter som arbeider oppsøkende innen psykisk helsefeltet. Med samfunnsmusikkterapi og medborgerskap som teoretisk rammeverk drøftes muligheter og utfordringer ved å bruke samfunnet som lokale. Forfatterne påpeker at tilgang til egnede lokaler kan være en utfordring, og at musikkterapeutene ofte benytter møterom, bibliotek, kafeer og parker som alternative arenaer. Til tross for logistiske utfordringer, redusert tilgang til musikkutstyr og begrensende bruksområder for musikk, fremheves hjemmebesøk som ukas høydepunkt for mange pasienter. Samtidig introduserer musikkterapi i hjemmet nye risikoområder knyttet til uregulerte miljøer, noe som understreker behovet for risikovurdering og sikkerhetshåndtering for å ivareta musikkterapeuter i deres arbeid.
Nøkkelord: musikkterapi, samfunn, medborgerskap, oppsøkende, psykisk helse, risiko.
Abstract
This interview study explores the experiences of five music therapists working within community outreach mental health services. Using community music therapy and citizenship as theoretical frameworks, the study examines the opportunities and challenges of using community spaces as arenas for practice. The authors highlight that access to suitable venues can be a challenge, leading music therapists to frequently use meeting rooms, libraries, cafes, and parks as alternative settings. Despite logistical challenges, limited access to musical equipment, and restrictions on music-related activities, home visits are described as the highlight of the week for many patients. However, home-based music therapy also introduces new risks associated with unregulated environments, emphasizing the need for risk assessment and safety management to support music therapists in their work.
Key words: Music therapy, community, citizenship, outreach, mental health, risk.
Marcus Aasely Ekløf, tidligere Trzebinski. Foto: Privat
Lasse Tuastsad. Foto: UiB
Innledning og bakgrunn
Denne artikkelen fokuserer på musikkterapeuters erfaringer i oppsøkende psykisk helse- og rusarbeid. Helsemyndigheter i flere land jobber for å legge til rette for at pasienter skal kunne leve sine liv ute i eget lokalmiljø, heller enn på institusjon (Meld. St. 23 (2022-2023); Semrau et al., 2011; World Health Organization, 2021). I forbindelse med evalueringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) i Norge ble det tydelig at en del personer som bodde utenfor institusjon ikke klarte å nyttiggjøre seg eksisterende behandlings- og oppfølgingstilbud (St.prp. nr. 63 (1997-98). Spesielt utsatt var personer med alvorlig psykisk lidelse, ofte i kombinasjon med andre tilleggsproblemer som for eksempel rusmisbruk. Det ble påpekt at det var manglende helhet og kontinuitet i tjenestene, og at det var manglende samhandling mellom den kommunale helse- og sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det utviklet seg et behov for tjenestetilbud som var utviklet for å nå ut til brukere med omfattende behov som tidligere ikke hadde klart å nyttiggjøre seg av mer immobile tradisjonelle tjenestetilbud (Helsedirektoratet, 2015).
I regjeringens nye opptrappingsplan for psykisk helse er oppsøkende tjenester som fleksibelt aktivt oppsøkende behandlingsteam (FACT) satsningsområder (Meld. St. 23 (2022-2023). I Norge er FACT allerede en utbredt samhandlingsmodell mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen som skal sørge for at brukerne får kontinuerlige, helhetlige og integrerte tjenester (Landheim og Odden, 2020; Landheim et al., 2017; Aakerholt, 2023). FACT, som i stor grad bygger på Assertive Community Treatment (ACT), ble utviklet i Nederland på midten av 2000-tallet og etablert for første gang i Norge i 2013 (Landheim og Odden, 2020). Kompetansen i et FACT-team kan ofte bygge bro mellom komplekse systemer innen helse- og sosialtjenesten. FACT har en bred målgruppe og jobber med fleksible overganger mellom intensiv og mindre intensiv oppfølging (Brekke et al., 2021, 2023; Drake et al., 2015; Landheim et al., 2017; Nielsen, Hjorthøj, Nordentoft & Christensen, 2021; Nielsen, Hjorthøj, Killaspy & Nordentoft, 2021; Sood et al., 2017; Trane et al., 2021). Imidlertid kan det være utfordrende å nå ut til pasienter som har vanskeligheter med å benytte seg av behandlingstilbudet (Nielsen, Hjortøj, Nordentoft & Christensen, 2021). Flere FACT-team har behov for kreative måter å nå ut til pasienter på, og musikkterapi fremheves som en tilnærming som er populær hos målgruppen (Evensen & Fleiner, 2019; Rusfeltets Hovedorganisasjon, 2019, 2021).
Musikkterapi i hjemmet er ikke et nytt konsept, og har vært forsket på siden 1990- og 2000-tallet, hovedsakelig innen feltene autisme, kreft, demens og palliativ behandling (Schmid & Ostermann, 2010). I psykisk helsefeltet har det vært en økende mengde forskning om temaet de siste årene, med pågående prosjekter innen oppsøkende helsearbeid og FACT-team (Ekløf, 2024; Skånland, u.å.; Solli, 2021). Skånland (2023) fremhever at musikkterapi i FACT-modellen har et betydelig potensial for å fremme deltakelse i lokalmiljøet og støtte sosial recovery. Eksempler som trekkes frem er at musikkterapi kan fungere som brobygger for pasienters deltakelse på samfunnsarenaer, som blant annet konserter, kor og samspillsgrupper. Videre undersøker Skånland og Trondalen (2024) hva som karakteriserer relasjonen og interaksjonen mellom terapeut og musikkterapeut i FACT-team. Forfatterne fremhever tre sentrale tema: (1) humanistisk, terapeutisk relasjon, (2) vennskapelig relasjon og (3) den musikalske relasjonen. De anser brukerens relasjonsbygging til musikkterapeuten og FACT-teamet som sentrale steg mot sosial deltakelse og recovery.
Det er behov for forskning som beskriver hvordan oppsøkende musikkterapi foregår i praksis innen psykisk helsefeltet, uavhengig av modelltilknytning. Hensikten med denne artikkelen er å samle musikkterapeuters erfaringer med å jobbe oppsøkende, med spesielt fokus på å forstå muligheter og utfordringer som de erfarer i arbeidet, og se hvilke implikasjoner erfaringene kan ha for praksis. For å belyse dette har vi intervjuet fem musikkterapeuter om deres arbeidshverdag. En tematisk analyse avdekket tre hovedtema som handler om muligheter og utfordringer ved 1) musikkterapi på ulike samfunnsarenaer utenfor pasientens bolig, 2) musikkterapi som foregår i pasientens bolig, og 3) hvilke risikoområder som kan oppstå ved hjemmebesøk.
Teoretisk perspektiv
Samfunnsmusikkterapi og medborgerskap utgjør det teoretiske rammeverket for studien. Samfunnsmusikkterapi er beskrevet som en tilnærming til musikalsk arbeid med anerkjennelse for de sosiale og kulturelle kontekstene klientene lever i (Ansdell, 2002; Stige, 2002; Stige & Aarø, 2011). Samfunnsmusikkterapi innebærer å fremme musikalsk deltakelse og sosial inkludering, lik tilgang til ressurser, samt samarbeidende innsats for helse og velvære i moderne samfunn (Stige & Aarø, 2011). Å fremme musikk og musikkutøvelse for individer og miljøer ved å fjerne hindringer er også et uttalt mål (Ansdell, 2002). Videre kan samfunnsmusikkterapi involvere former for musikkutøvelse som ligner det som foregår utenfor terapien (Ansdell et al., 2016). Wood argumenterer for at flere, likeverdige alternativer for klientenes deltakelse i musikk bør inngå i musikkterapifeltet, eksempelvis fremføring, å delta i ensembler og å dra på konserter (Wood, 2006). Ansdell (2002) fremhever også at en musikkterapeut tar med seg sin musikalske kompetanse dit den trengs, enten det er i et privat rom eller i mer offentlige rom som korridorer, venterom eller delte fritidsområder.
Medborgerskap er ofte beslektet med begreper som sosial inkludering og deltakelse, og innebærer at personer med psykiske helseutfordringer har like rettigheter og muligheter til deltakelse som alle andre i samfunnet (Pettersen, 2022). Det innebærer at de ikke bare mottar behandling og støtte, men også har en aktiv rolle i beslutninger som angår deres eget liv og behandling (Nord-Baade & Rowe, 2023). Dette kan omfatte muligheten til å uttrykke sine behov, få innflytelse på utformingen av tjenester, og delta i samfunnsaktiviteter på lik linje med andre. Musikk trekkes frem i flere sammenhenger som en måte for å fremme medborgerskap ved å gi en stemme, stolthet og sosial tilhørighet (Krüger et al., 2024; Stige, 2021).
Metode
Spørreundersøkelse
I 2023 sendte forfatterne ut et elektronisk spørreskjema med mål om å hente besvarelser fra musikkterapeuter som jobbet oppsøkende innen psykisk helse- og rusfeltet. For å nå ut til denne målgruppen ble spørreskjemaet sendt på e-post til medlemmer av Norsk forening for musikkterapi (NFMT) og publisert i Facebookgruppene Musikkterapeuter i psykisk helse- og rusfeltet og Musikkterapi i Norge. Spørreskjemaet bestod av 22 spørsmål med flervalg, med muligheten til å legge til svaralternativer der eksisterende alternativer ikke var tilfredsstillende. Spørsmålene i spørreskjemaet var basert på forfatternes erfaring fra feltet, og hensikten var å få en oversikt over områder fra praksis som kunne være aktuelle å undersøke nærmere. I denne studien har spørreskjemaet kun en informerende funksjon, ettersom besvarelsene var anonyme, og det foreligger ingen garanti for at respondentene er musikkterapeuter eller at noen respondenter har besvart skjemaet flere ganger. Likevel ble resultatet ansett som relevant for å belyse hvilke områder som kunne være aktuelle å undersøke i intervjuer. 22 respondenter svarte på skjemaet.
Bakgrunn for intervjuene
Etter at deltakerne hadde besvart spørreskjemaet, kunne de legge igjen kontaktinformasjonen sin hvis de ønsket å dele sine erfaringer fra praksis i et intervju. Forfatterne har kun hatt tilgang til sammendrag av besvarelsene, og ikke til enkeltbesvarelser. Deltakernes som oppga sin kontaktinformasjon, kan derfor ikke knyttes til deres individuelle besvarelser. Vi sendte ut e-post til 13 musikkterapeuter som la igjen kontaktinformasjonen sin for å avtale tid til intervju og vi fikk svar fra fem. Med hensyn til både avstander og informantenes timeplan ble alle intervjuene gjennomført på Teams. Besvarelsene i spørreskjemaet bidro til å informere en intervjuguide for intervjuene.
Semistrukturert intervju
I løpet av et par uker ble totalt tre dybdeintervjuer gjennomført med fem musikkterapeuter fra FACT-team, kommunal oppfølgingstjeneste og uteseksjonen fra forskjellige steder i Norge. Det første intervjuet var med to musikkterapeuter og førsteforfatter, det andre intervjuet besto av to musikkterapeuter, første- og andre forfatter, mens det tredje intervjuet var med én musikkterapeut og førsteforfatter. Dybdeintervjuer benyttes ofte i tilfeller der man ønsker å gi deltakerne tid og rom til å hente frem erfaring og overveielser som kan kreve trygghet og ettertanke for å deles (Kvale & Brinkmann, 2015; Malterud, 2021). Forfatterne forsøkte å opprettholde en balanse mellom fleksibilitet og styring av samtalen. Å være den eneste som blir intervjuet kan være mer krevende for den som blir intervjuet sammenlignet med gruppeintervju, ettersom man ikke har andre å spille på eller dele fokuset med. Likevel kan det være sårbare tema man ikke ønsker å ta opp i en gruppe, som kan være mer fortrolig å fortelle i en en-til-en situasjon (Kvale & Brinkmann, 2015).
Analyse
Tematisk analyse etter Braun & Clarke (2022) ble anvendt som strategi for å identifisere, analysere og synliggjøre mønster i datagrunnlaget. Tematisk analyse bidrar til å avdekke sammenhenger og tematisere kategorier som dukker opp på tvers av intervjuer og datakilder. Først ble lydfilene transkribert (trinn 1), etterfulgt av gjennomlesing med notatskriving om inntrykk og ideer som dukket opp (trinn 2). Deretter genererte vi tematiske koder som fanget spesifikke aspekter og nyanser i dataene (trinn 3), før vi sammenstilte tema basert på fellestrekk på tvers av koder (trinn 4). Basert på dette utviklet vi overordnede tema som dannet grunnlag for de endelige resultatene (trinn 5). Førsteforfatter var ansvarlig for de første to trinnene, og begge forfatterne samarbeidet om trinn tre, fire og fem.
Betraktninger ved valg av metode
Funnene fra intervjuene kan være preget av hvilke spørsmål som ble stilt, hvordan spørsmålene ble stilt og hvem som besvarte dem. Det er mulig at andre informanter ville svart ulikt enn informantene som deltok i intervjuene. Erfaringer fra et relativt lavt antall informanter gir lite grunnlag for generalisering, men kan gi relevante innblikk i et praksisfelt i utvikling.
Forfatterne anerkjenner at en større fokusgruppe av musikkterapeuter kunne bidratt til å samle gruppens kollektive kompetanse og stimulere til diskusjon hvor deltakerne spiller på hverandres erfaringer. Imidlertid gjennomførte vi gruppeintervju med to musikkterapeuter og ett individualintervju av logistiske og tidsmessige årsaker. Å hente inn erfaringer fra musikkterapeuter på tvers av tilnærmingsmodeller, som FACT, kommunal oppfølgingstjeneste og uteseksjonen, kan ha bidratt til at kunnskapen som kom frem ble mer generell og relevant for ulike kontekster. Å høre erfaringer fra flere typer arbeidshverdager kan avdekke felles utfordringer og suksessfaktorer som kan bidra til å utvikle praksis.
Etikk og refleksivitet
Prosjektet var godkjent av SIKT, og alle informantene samtykket til lydopptak og prosedyre for anonymisering i henhold til SIKT sine retningslinjer. Førsteforfatter tok lydopptak av intervjuene, som deretter ble transkribert og anonymisert, og deretter ble lydopptakene slettet.
Kontaktinformasjonen som forfatterne fikk tilgang til i spørreskjemaet var ikke tilknyttet informantenes besvarelser. Lydopptakene ble behandlet gjennom Sikker Adgang til Forskningsdata og E-infrastruktur (SAFE) ved Universitetet i Bergen.
Refleksivitet forklarer hvordan forskeren utvider sin egen forståelse i lys av nye perspektiver. Økt bevissthet rundt refleksivitet kan gi forskeren bedre innsikt i hvordan deres egen forforståelse påvirker datamaterialet og forskningsfeltet (Alvesson & Sköldberg, 2018). En refleksiv holdning krever at forskeren er transparent om deres posisjon og forståelse i teksten. Forfatterne har brukt mye tid på å etablere meta-posisjoner, som er ståsteder i forskningen som gjør det mulig å se på det som gjøres, fra siden med friske øyne (Stensland, 2003). I analysen har forfatterne gått frem og tilbake mellom kodingen og transkripsjonene, lagd nye koder og forkastet koder, og diskutert funnene. Arbeidet har blitt lagt vekk i korte og lengre perioder, og så blitt tatt opp igjen, hvilket har gjort det mulig å se funnene med nye øyne.
Forfatterne anser det som en styrke å selv ha erfaring innen feltet, særlig for å kunne reflektere rundt ulike problemstillinger og stille relevante oppfølgingsspørsmål i intervjuene. Førsteforfatter gjennomfører sin Ph.d.-studie om hvordan et omreisende musikkstudio kan fungere som en oppsøkende tilnærming innen psykisk helsefeltet. Annenforfatter har doktorgrad med erfaring fra kriminalomsorgen, DPS og oppfølgingstilbud. Begge forfatterne deler interesse for artikkelens tema, og forskningen ble utført med mål om å bidra til utviklingen av musikkterapifeltet som en oppsøkende tilnærming.
Resultat
Spørreundersøkelse
Følgende resultater fra spørreundersøkelsen bidro til å informere intervjuene:
De mest utbredte modellene blant musikkterapeuter som jobber oppsøkende innen psykisk helsefeltet er FACT-team og kommunal oppfølgingstjeneste med et lite flertall av FACT-team, i tillegg til Uteseksjonen. [1]
De fleste oppgir at de har 100 % stilling, med stor variasjon i hvor mange prosent som er knyttet til oppsøkende virksomhet.
Det er stor spredning på spørsmål om musikkterapeutene har utstyret og lokalet de trenger for å gjøre jobben sin, og om de føler seg trygge når de oppsøker pasienter hjemme.
Intervju
I analysen av intervjuene kom forfatterne frem til tre hovedtema, og hvert hovedtema er delt inn i to undertemaer beskrevet med sitater fra transkripsjonen av intervjuene (se «Tabell 1». Det første hovedtemaet, «musikkterapi utenfor pasientens bolig», handler om hvordan musikkterapeutene gjennomførte musikkterapi i praksis når de var andre steder enn hjemme hos pasienten. Noen hadde tilgang til musikkrom, mens andre måtte finne andre løsninger. Det andre hovedtemaet, «musikkterapi i pasientens bolig», handler om muligheter og utfordringer med å tilby musikkterapi i pasientens hjem. Det siste hovedtemaet, «risiko», fokuserer på musikkterapeutenes erfaringer med ulike risikofaktorer som er aktuelle ved hjemmebesøk.
Tabell 1
Hovedtema fra tematisk analyse
| Musikkterapi utenfor pasientens bolig | Musikkterapi i pasientens bolig | Risiko |
|---|---|---|
| Samfunnet er mitt lokale | Jeg har blitt en del av inventaret | Jeg har jo vært inne og sett en som bare begynte å røyke heroin |
| Vi har laget en musikkrok inne på møterommet | Jeg prøver å tilby musikkterapi innenfor de rammene jeg har | …jeg er trygg på pasienten, men noe annet er omgivelsene som jeg ikke kontrollerer |
Musikkterapi utenfor pasientens bolig
Samfunnet er mitt lokale
I dette undertemaet forteller musikkterapeutene at mangelfull tilgang til lokaler kan lede til at de benytter seg av andre arenaer i samfunnet, eksempelvis biblioteket, kafeer eller parker. De forteller at musikken kan bidra til å knytte pasienten til de ulike tilbudene i lokalsamfunnet som er tilgjengelig for alle. En informant forteller det slik:
Informant 3: Jeg begynte å tenke litt større på… hva er det musikkterapi kan bidra til en bedring da?… Så da tok jeg med meg pasienter til biblioteket, ikke sant, for å sjekke ut musikkavdelinga der … Altså det er vel det at man sitter mye alene hjemme, sånn at man har mulighet til å koble seg på noe som man kan gjøre også uten at du er der. Altså sånn, som en sånn musiker… Hvordan kan deres musikkinteresse brukes til å koble dem på samfunnet? Det å være en borger, ikke sant, det å bruke biblioteket.
Informanten påpeker at det finnes mange muligheter i samfunnet fra før, og at mangel på musikkrom har medført behov for å se etter nye løsninger:
Intervjuer: Har du det lokalet du behøver for å gjøre jobben din? … det virker som du bare lager ditt eget lokale?
Informant 3: Ja. Samfunnet er mitt lokale.
Vi har laget en musikkrok inne på møterommet
Dette undertemaet beskriver erfaringer med at pasienter ønsker å reise til kontoret der musikkterapeuten holder til. De som ikke har et dedikert musikkrom, forteller at de bruker ressursene de har tilgjengelige, som i mange tilfeller er møterom og fellesstue. Dette er lokaler de ofte må dele med andre faggrupper, som kan skape utfordringer når det gjelder tidsbruk, booking og lydtetthet. En informant eksemplifiserer det slik:
Informant 4: Jeg vet ikke om jeg kan kalle det musikkrom, men vi har laget en musikkrok inne på møterommet … Hvis ikke vi har et sted å være, kan vi bare være på et møterom, eller sette oss i fellesstua på institusjonen. Også kan det oppstå fine ting rundt det … Jeg opplever ofte at vi får med oss andre. Så om man er ny på en institusjon så kanskje man kan bli kjent med folk gjennom bare å drive med musikk på fellesstua. Så kan noen komme og høre på, og man kan holde en liten minikonsert.
Musikkterapi i pasientens bolig
Jeg har blitt en del av inventaret
Her forteller en musikkterapeut at det kan oppstå fine stunder når man møter folk i sitt hjem, og at man utvikler en rekke ritualer når man jobber med dem over tid.
Informant 5: Veldig spennende når vi har jobbet over tid. Jeg har blitt en del av inventaret. Så jeg vet hvilken stikkontakt jeg bruker, jeg er påkobla nettet, jeg har min egen stol, jeg får servert en kaffekopp. Det blir masse ritualer og en del av hverdagen, og for flere blir det liksom ukas høydepunkt.
Jeg prøver å tilby musikkterapi innenfor de rammene jeg har
Flere informanter kjenner på flere utfordringer knyttet til hva de kan tilby pasienten ved hjemmebesøk. En informant forteller det slik:
Informant 5: Det som jeg ikke tilbyr pasienten i dag, og som er vanskelig å tilby hjemme, er den mer frie improvisasjonen, og det å bruke flere av de instrumentene som er lettere tilgjengelig. Jeg prøver å tilby musikkterapi innenfor de rammene jeg har. Jeg kan kjenne på at hvis jeg hadde hatt mulighet til å ha et musikkrom … Vi kunne ha bare plukket opp et instrument og improvisert sammen. Og hvor det var mye enklere for de å finne noe som de ville være trygge på å kunne spille på … Så kunne jeg gitt et bedre tilbud.
Det kan også oppstå logistiske utfordringer ved hjemmebesøk. Dette er særlig aktuelt for musikkterapeuter som dekker store geografiske områder og skal frakte med seg instrumenter og annet utstyr rundt:
Informant 3: Jeg har jo lyst til å sykle med en gitar og en ryggsekk og en saksofon og en perk-bag. Så det er ofte ryggen full, og på begge sidene av styret så henger det greier.
Risiko
Jeg har jo vært inne og sett en som bare begynte å røyke heroin
Dette temaet innebærer erfaringer med ulike risikoområder ved hjemmebesøk. Musikkterapeutene forteller at risikofylte situasjoner sjelden oppstår, men de kan forekomme. Det kan variere fra å være usikker på en situasjon til å måtte trekke seg ut. Musikkterapeutene forteller at de ofte selv må vurdere hva de er villige til å utsette seg for ved hjemmebesøk, og at de diskuterer disse vurderingene med kollegaer og arbeidsgiver. For eksempel kan en situasjon der pasienten begynner å ruse seg under et besøk, kreve en avveining mellom risikoen for egen helse og sikkerhet, og viktigheten av å ivareta relasjonen til pasienten.
Informant 3: Det er ikke noen prosedyrer på det. Det ligger jo rusmidler overalt, ikke sant? Jeg har vært inne og sett en som bare begynte å røyke heroin. Det er helt opp til oss selv hva vi ønsker å utsette oss for, så det er en personlig oppveining av gevinsten kontra risikoen, da.
En informant synes det er underkommunisert at risikofylte situasjoner kan skje ved hjemmebesøk, og etterlyser mer fokus på dette.
Informant 2: Også tenker jeg på andre HMS-ting, altså fluktruter, trange ubeboelige kommunale leiligheter, sprøytespisser som også er en reell ting mange plasser. Du kommer inn, og «kan jeg sette meg der, kan jeg sette meg der». Jeg har en kollega som har reist til et hjem hvor det er våpen, ikke sant. Så man skal ikke si at musikkterapi er så trivelig og hyggelig at det aldri kan skje noe, og det kommer til å skje igjen. At det er litt underkommunisert, tenker jeg da.
I situasjoner hvor pasienten ruser seg under et besøk, opplever flere at det er uproblematisk å etterspørre at pasienter venter med å røyke eller ruse seg til etter besøket. En informant opplever at slike forslag blir satt pris på av pasientene.
Informant 3: Jeg var kanskje litt redd for å avvise, ikke sant? Men samtidig så tror jeg det blir bare satt pris på at man er tydelig på egne grenser.
… Jeg er trygg på pasienten, men noe annet er omgivelsene som jeg ikke kontrollerer
Her forteller en informant at de ofte kan kjenne seg trygg på en pasient, men at det er omgivelsene og nærmiljøet som utgjør en sikkerhetsrisiko, eksempelvis ruspåvirkede naboer. I mange tilfeller kan det skje uforutsette hendelser som kan være vanskelig å forutse eller risikovurdere, ettersom det utgjør en risikofaktor bare ved å være der.
Informant 3: … Så tenkte jeg at nå er jeg faktisk i en ganske risikosituasjon. For det kommer inn en eller annen ustabil person. Til alle døgnets tider. Og så tenkte jeg at det kan jo fort skje mens jeg er der også. En ting er at jeg er trygg på pasienten, men noe annet er omgivelsene som jeg ikke kontrollerer … uforutsigbarheten fra andre. Og sånn kan det jo være hvis vi er i oppsøkende arbeid, hvor det bor folk med både rus og psykisk helseutfordringer. De kan være ganske syke og være ganske rusa, vi er i en risikosituasjon bare ved å være der.
Diskusjon
Musikkterapi utenfor pasientens bolig
I 2002 spurte Ansdell i en artikkel: «Hvor jobber jeg som musikkterapeut?» (Ansdell, 2002). Funnene våre viser at dette spørsmålet kan oppleves like relevant i dag. I kontekst av denne artikkelen er det relevant på bakgrunn av musikkterapeutenes høye grad av fleksibilitet i hvordan og hvor de møter sine pasienter. En av informantenes utsagn beskriver dette på en dekkende måte: «Samfunnet er mitt lokale», og bidrar som et eksempel på at musikkterapeuten tar med seg sin musikalske kompetanse dit den trengs (Ansdell, 2002). Møtene kan finne sted på en rekke arenaer, inkludert pasientenes egen bopel, møterom eller fellesarealer på en institusjon, på aktivitet- eller kulturhus, sykehus, samt ute i samfunnet på steder som kafeer, parker og biblioteker. Kafeer, parker og bibliotek er kanskje ikke de første stedene man ser for seg at musikkterapi kan foregå. Likevel bidrar de til å forlenge listen over arenaer som nevnes i tidligere litteratur (Ansdell, 2002; Wood, 2006).
Brekke og kollegaer argumenterer for at medborgerskap innebærer tilgang til meningsfulle og hyggelige aktiviteter i samfunnet (Brekke et al., 2021). Vi vil argumentere for at bibliotek, kafé og parkbesøk i høy grad kan bidra til dette. Lek og moro bør ikke undervurderes som en viktig rolle i folks hverdag (Davidson et al., 2006; Klyve & Rolvsjord, 2023). Å introdusere pasientene til samfunnsarenaer som er åpne for alle, kan oppfattes som en oppgave som helsepersonell sjeldent utfører, og som det kanskje ikke er forventet at de skal gjøre. Likevel er det nettopp denne kvaliteten, hvor helsepersonellet gjør mer enn forventet, som verdsettes høyt blant pasienter og brukere (Borg & Kristiansen, 2004; Brekke et al., 2018; Lindvig et al., 2022).
Selv om alle innbyggere har rett til deltakelse i samfunnet, opplever mange personer med psykiske helseutfordringer utenforskap, diskriminering og stigma (Evans-Lacko et al., 2014). Mange brukere opplever at stigmatisering og sosial ekskludering påvirker deres muligheter for recovery og medborgerskap (Brekke et al., 2021; Tuastad et al., 2023). I denne sammenhengen kan bibliotekbesøk forstås som et uttrykk for musikkterapeuters anvendelse av et rettighetsbasert perspektiv, der de styrker deltakernes rett til lik deltakelse i samfunnet. På denne måten bidrar de til å fremme deltakernes opplevelse av medborgerskap (Stige, 2021; Stige & Aarø, 2011). Dette resonnerer med McCaffrey og kollegaer (2018) sitt argument om at grunnleggende verdier blant musikkterapeuter er kongruent med sosial rettferdighet og anti-undertrykkende praksis. Verdens helseorganisasjon (WHO) understreker at forebygging av helseproblemer må skje på tvers av samfunnsarenaer og ikke begrenses til helsesektoren alene (World Health Organization, 2021). Musikkterapeutenes fleksible arbeidsrammer og begrensede ressurser har i denne sammenhengen bidratt til å bygge bro til flere samfunnsarenaer, og kan bidra til å utvide forståelsen av hva som kan forventes av helsepersonell.
Året 2025 ble introdusert med en kronikkutveksling i Tidsskriftet Musikkterapi hvor skribentene argumenterer for og imot prosedyrer i musikkterapi (Bjotveit, 2025; Enge, 2025; Tveit, 2025; Wikne, 2025). I innleggene løfter musikkterapeutene erfaringer som fremhever at fleksibilitet og kreativitet i utøvelse av praksis bidrar til at de kan møte pasienter på en unik måte. Det er imidlertid forfatternes oppfatning at fleksibiliteten også kan være et symptom på manglende forståelse eller formidling av hva musikkterapeuter trenger i sitt arbeid, samtidig som det kan skape store forskjeller på praksis fra sted til sted. Dette perspektivet blir særlig fremtredende når flere musikkterapeuter oppgir at de benytter seg av møterommet, kulturhus og bibliotek fordi de ikke har noe annet alternativ. Flere musikkterapeuter har i stor grad etablert sin praksis fra bunn uten etablerte retningslinjer eller diskusjonsforum, og vært nødt til å eksperimentere og utforske ulike potensielle løsninger med ressursene de har tilgjengelig. Som Enge (2025) påpeker kan musikkterapeuter ofte være eneste musikkterapeut på en arbeidsplass, som også er gjeldende for flere av informantene i denne artikkelen. Gode tverrfaglige samarbeid kan være en god støtte, uten at dette er en selvfølge. Dette medfører at man står alene i utvikling av egen praksis. Mange kan trives under slike forhold, mens andre kan ha behov for etablerte rammer.
Musikkterapi i pasientens bolig
Funnene våre viser at når musikkterapi beveger seg ut av musikkrommet og hjem til pasienten, så blir det raskt tydelig at man ikke har de samme alternativene tilgjengelig som man har på musikkrommet. Musikkinstrumentene og utstyret som musikkterapeutene benytter i jobben er ofte lette å bære med seg rundt, noe som gjør det mulig å tilrettelegge for deltakelse i musikk, praktisk talt hvor som helst. Å møte pasienter i deres hjem og spille musikk sammen rapporteres som positivt av både pasient og musikkterapeut. Utsagnet «Jeg har blitt en del av inventaret» med fortsettelsen «… Det blir masse ritualer og en del av hverdagen» beskriver godt hvilken innvirkning musikkterapeutenes besøk kan ha i pasientenes hverdag. Hjemmet blir i denne sammenhengen området der musikkterapeuten tar med sin musikkterapeutiske kompetanse (Ansdell, 2002).
Utviklingen av hjemmebasert musikkterapi innen psykisk helsefeltet skjer ofte på bekostning av valgfrihet av musikkutstyr, ettersom man ofte må være mer selektiv på hva man fysisk kan ha med seg og hvilke tilnærminger man kan tilby. Schmid og Ostermann (2010) rapporterer om lignende begrensninger i tidligere forskning, og mener at mangelfull tilgang til instrumenter ofte er årsaken til at reseptiv musikkterapi og å synge sanger med klientene er mest utbredt i andre felt (Schmid & Ostermann, 2010). I tillegg er det ofte betydelige avstander når de reiser hjem til pasientene, som er en kjent problemstilling innen oppsøkende helsetjenester (Trane et al., 2022). For å adressere situasjonen med behovet for egnet musikkrom, tilgang til nødvendig musikkutstyr og potensiell dekning av store avstander, undersøker Ekløf potensialet til et omreisende musikkstudio som kombinerer musikkrom og transportmiddel (Ekløf, 2024).
En god relasjon mellom pasient og helsepersonell er essensielt for å få til et godt samarbeid (Bacha et al., 2020; Denhov & Topor, 2012; Olsø et al., 2015). Vi har tidligere vist til Skånland og Trondalen (2024), som påpeker at relasjonen mellom musikkterapeut og pasient kan beskrives gjennom tre hovedkarakteristikker: 1) en humanistisk, terapeutisk relasjon, 2) en vennskapelig relasjon, og 3) en musikalsk relasjon. Informantenes erfaringer gir i første omgang særlig inntrykk av en vennskapelig relasjon, hvor beskrivelsen minner om et alminnelig vennskapelig besøk. Samtidig er den musikalske karakteren fremtredende, hvor musikken kan fungere som en aktivitet som legger til rette for å utvikle den vennskapelige relasjonen.
Risiko
Risiko for vold og trusler mot helsepersonell er i utgangspunktet utbredt i psykiatrien (d’Ettorre & Pellicani, 2017; Helsedirektoratet, 2017; O’Rourke et al., 2018), og risikovurdering kan være et omstridt tema (Coffey et al., 2017). Sawyer (2008) argumenterer for at veksten av lokalbaserte helsetjenester medfører nye og økte risikoer i tjenestene. I første omgang må helsepersonell håndtere økt behov, større kompleksitet og akutte helseutfordringer blant sine brukere. Dessuten foregår helsetjenestene ofte på uregulerte arenaer, eksempelvis i folks hjem, noe som utsetter helsepersonell for større risiko sammenlignet med sykehus, hvor arbeidsforholdene er mer regulerte (Sawyer, 2008). Informantenes erfaringer med risikoområder ved hjemmebesøk reflekterer nettopp dette, enten det gjelder pasienten selv eller omgivelsene. I eksisterende musikkterapilitteratur er risikovurdering sjelden et tema, men utviklingen av nye uregulerte samfunnsarenaer for musikkterapi kan gjøre denne diskusjonen mer relevant i tiden fremover.
Musikkterapeuter som jobber i psykisk helse- og rusfeltet forholder seg til lovverk og retningslinjer som gjelder for arbeidsplassen, som blant annet arbeidsmiljøloven (2005), helsepersonelloven (1999), psykisk helsevernloven (1999) og spesialisthelsetjenesteloven (1999). I tillegg har musikkterapeuter egne yrkesetiske retningslinjer som veileder musikkterapeuter i deres yrkesutøvelse (Creo, 2022). Vi vil fremheve to utdrag fra arbeidsmiljøloven som er særlig aktuelt i denne konteksten:
Arbeidsmiljøloven er tydelig på at arbeidsgiver skal kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risikoforholdene i virksomheten, utarbeide planer og iverksette tiltak for å redusere risikoen. (Arbeidsmiljøloven, 2005 § 3-1, punkt 2, bokstav C).
For at sikkerheten skal ivaretas på arbeidsplassen skal arbeidsgiver sørge for at arbeidstaker gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at arbeidstaker får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig. (Arbeidsmiljøloven, 2005 § 3-1, punkt 1)
Første lovtekst fremhever arbeidsgivers ansvar, og andre lovtekst påpeker arbeidstakers rett til nødvendig opplæring. Informantene har delte meninger knyttet til håndtering av utfordrende situasjoner ved hjemmebesøk. Noen føler seg tryggere på sine valg og har god dialog med både pasient og kollegaer. Andre føler at de står alene i å ta avgjørelsene og er usikre på om de gjør de rette valgene, noe som gjør at de noen ganger presser egne grenser for ikke å miste relasjonen til pasienten. Ettersom musikkterapeutene er organisert i ulike modeller, har de forskjellige rutiner for å håndtere risikovurderinger og sikkerhetsforhold. Eksempelvis har FACT risikovurdering som en sentral del av sin struktur (Aakerholt, 2023). I norske kommuner er risikovurdering en del av det systematiske helse- miljø- og sikkerhetsarbeidet som er pålagt av arbeidsmiljøloven §3.
Til tross for risikovurderinger og sikkerhetsforhold kan det likevel oppstå uforutsette hendelser i musikkterapi, spesielt i uregulerte områder som pasientens hjem. Det kan argumenteres for at risikovurderinger bør gjennomføres på arbeidsplassen og holdes internt. Vi mener at musikkterapeuter kan stå overfor utfordringer ved hjemmebesøk nettopp fordi de har med seg instrumenter. Disse kan være vanskelige å få med seg hvis man raskt må trekke seg ut av en situasjon. Noen løser dette ved å ha med seg lette instrumenter, noe som igjen kan begrense hvilke instrumenter man kan tilby ved hjemmebesøk. Ofte jobber musikkterapeuter alene på arbeidsstedet og har begrensede muligheter til å hente erfaringer fra andre musikkterapeuter. I denne sammenhengen kan prosedyrer i oppsøkende psykisk helse- og rusarbeid bidra til å ramme inn praksis (Enge, 2025). Som Hunt og kollegaer (2021) påpeker, og som en av informantene etterlyser, vil vi anmode musikkterapeuter om å dele erfaringer knyttet til hjemmebesøk og diskutere risikoforhold og hvordan slike situasjoner kan håndteres når de oppstår.
Oppsummering og konklusjon
Vi har belyst erfaringer fra fem musikkterapeuter og diskutert muligheter og utfordringer ved musikkterapi som en oppsøkende tilnærming innen psykisk helsefeltet. Det er fremtredende at mange musikkterapeuter opplever begrenset tilgang til egnede lokaler for å møte pasientene, og blir nødt til å finne alternative løsninger. For de som ikke har tilgjengelig musikkrom på kulturhus eller DPS, fremheves biblioteker, kafeer og parker som aktuelle arenaer. Denne begrensningen har i mange tilfeller vist seg å fungere som en måte å integrere pasientene i lokalsamfunnet. Ved å bruke tilgjengelige ressurser i lokalmiljøet, kan musikkterapeuter bidra til å bygge broer mellom pasientene og samfunnet. Imidlertid kan denne fleksibiliteten også være et symptom på mangel på etablerte retningslinjer og en klar forståelse av musikkterapeuters behov. Vi erfarer at musikkterapi i hjemmet introduserer nye potensielle risikofaktorer ettersom tjenestene gjennomføres i uregulerte miljøer, eksempelvis i pasientenes hjem. Forfatterne oppfordrer til å dele erfaringer om hvordan slike situasjoner kan håndteres når de oppstår. Videre kan det være relevant å vurdere prosedyrer for oppsøkende arbeid for å skape gode og forutsigbare rammer for musikkterapeutisk praksis.
Musikkterapi som en oppsøkende tilnærming er i sterk vekst som følge av en nasjonal og internasjonal utvikling mot et lokalbasert helsevesen. Når samfunnet i større grad blir musikkterapeutenes lokale, gir dette mange nye muligheter, men har også følger som må tas høyde for. Forfatterne sitter igjen med flere spørsmål enn svar når vi skal konkludere denne artikkelen. Vi opplever at artikkelen kun har berørt overflaten av et hav av nye muligheter og utfordringer for musikkterapiens utvikling innen denne tilnærmingen. Hvilke nye handlingsmuligheter blir tilgjengelig, og hvilke nye utfordringer trenger kreative løsninger? Hva skjer med maktrelasjoner og konteksten i musikkterapi når musikkterapeuten er på besøk i pasientens hjem? Vi ser behov for praksisnær forskning som belyser ulike måter å tilrettelegge for musikkterapi når samfunnet er blitt lokalet, nettopp fordi flere musikkterapeuter benytter møterommet, kulturhus og bibliotek fordi de ikke har noe annet alternativ. Videre vil det være interessant å undersøke musikkterapi sitt bidrag som del av et tverrfaglig miljø i oppsøkende team. Helsemyndighetene satser stort på FACT-team, og anno november 2024 har 18 FACT-team knyttet til seg musikkterapeuter (Karlsen & Solli, 2024). Forskningen må følge etter for å tydeliggjøre hvor vidt resterende FACT-team, og andre oppsøkende modeller, bør ha musikkterapeuter som del av sitt behandlingstilbud.
Fotnoter konvertert til sluttnoter
(1) anno 2023
Om forfatterne:
Marcus Aasely Ekløf er utdannet musikkterapeut ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen. Han jobber som musikkterapeut innen psykisk helse og rus i Bærum kommune og er for tiden doktorgradsstipendiat ved UiB. Forskningsprosjektet går ut på å undersøke musikkterapi som en oppsøkende tilnærming i psykisk helsefeltet gjennom et omreisende musikkstudio.
tel: +47 48138528 / Marcus.aasely.eklof@baerum.kommune.no / Marcus.aasely.eklof@uib.no
Lars Tuastad er musikkterapeut og amatørmusiker. Han har jobbet som musikkterapeut i over 20 år og forsket innenfor feltene kriminalomsorg-, psykisk helse- og rus. Tuastad er aktiv musiker i flere bandkonstellasjoner, og har gitt ut musikk med blant annet rockebandet Gatens Evangelium og Brynjulf Stige & Marm.
lars.tuastad@uib.no
Litteraturliste
Alvesson, M. & Sköldberg, K. (2018). Reflexive methodology: New vistas for qualitative research (3. utg.). SAGE.
Ansdell, G. (2002). Community Music Therapy & The Winds of Change. Voices: A World Forum for Music Therapy, 2(2). https://doi.org/10.15845/voices.v2i2.83
Ansdell, G., DeNora, T. & Wilson, S. E. (2016). Musical pathways in recovery: Community music therapy and mental wellbeing. Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315596976
Arbeidsmiljøloven. (2005). Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.
Bacha, K., Hanley, T. & Winter, L. A. (2020). ‘Like a human being, I was an equal, I wasn’t just a patient’: Service users’ perspectives on their experiences of relationships with staff in mental health services. Psychology and Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 93(2), 367–386. https://doi.org/10.1111/papt.12218
Bjotveit, A. (2025). Ja takk til godt gjennomtenkte prosedyrer for musikkterapi. Tidsskriftet Musikkterapi. https://www.tidsskriftetmusikkterapi.no/innspill/2025/02/20/ja-takk-til-gjennomtenkte-prosedyrer
Borg, M. & Kristiansen, K. (2004). Recovery-oriented professionals: Helping relationships in mental health services. Journal of Mental Health, 13(5), 493–505. https://doi.org/10.1080/09638230400006809
Braun, V. & Clarke, V. (2022). Thematic analysis: A practical guide. SAGE.
Brekke, E., Clausen, H., Brodahl, M. & Landheim, A. S. (2023). Patients’ experiences with coercive mental health treatment in Flexible Assertive Community Treatment: A qualitative study. BMC Psychiatry, 23(1), 764. https://doi.org/10.1186/s12888-023-05264-z
Brekke, E., Clausen, H. K., Brodahl, M., Lexén, A., Keet, R., Mulder, C. L. & Landheim, A. S. (2021). Service User Experiences of How Flexible Assertive Community Treatment May Support or Inhibit Citizenship: A Qualitative Study. Frontiers in Psychology, 12, 727013. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2021.727013
Brekke, E., Lien, L. & Biong, S. (2018). Experiences of Professional Helping Relations by Persons with Co-occurring Mental Health and Substance Use Disorders. International Journal of Mental Health and Addiction, 16(1), 53–65. https://doi.org/10.1007/s11469-017-9780-9
Coffey, M., Cohen, R., Faulkner, A., Hannigan, B., Simpson, A. & Barlow, S. (2017). Ordinary risks and accepted fictions: How contrasting and competing priorities work in risk assessment and mental health care planning. Health Expectations, 20(3), 471–483. https://doi.org/10.1111/hex.12474
Creo. (2022). Yrkesetiske retningslinjer for musikkterapeuter. https://creokultur.no/wp-content/uploads/2022/06/FS-28-03-22-Reviderte-yrkesetiske-retningslinjer-for-musikkterapeuter-2022-bokmal.pdf
d’Ettorre, G. & Pellicani, V. (2017). Workplace Violence Toward Mental Healthcare Workers Employed in Psychiatric Wards. Safety and Health at Work, 8(4), 337–342. https://doi.org/10.1016/j.shaw.2017.01.004
Davidson, L., Shahar, G., Lawless, M. S., Sells, D. & Tondora, J. (2006). Play, Pleasure, and Other Positive Life Events: “Non–Specific” Factors in Recovery from Mental Illness? Psychiatry: Interpersonal and Biological Processes, 69(2), 151–163. https://doi.org/10.1521/psyc.2006.69.2.151
Denhov, A. & Topor, A. (2012). The components of helping relationships with professionals in psychiatry: Users’ perspective. International Journal of Social Psychiatry, 58(4), 417–424. https://doi.org/10.1177/0020764011406811
Drake, R. E., Luciano, A. E., Mueser, K. T., Covell, N. H., Essock, S. M., Xie, H. & McHugo, G. J. (2015). Longitudinal Course of Clients With Co-occurring Schizophrenia-Spectrum and Substance Use Disorders in Urban Mental Health Centers: A 7-Year Prospective Study. Schizophrenia Bulletin, 42(1), 202-211. https://doi.org/10.1093/schbul/sbv110
Ekløf, M. A. (2024). Musikkterapi som oppsøkende tilnærming innen psykisk helse- og rusfeltet—Et kvalitativt forskningsprosjekt om et omreisende musikkstudio. Cristin: Current research information system in Norway. https://app.cristin.no/projects/show.jsf?id=2719380
Enge, K. E. (2025). Prosedyrer for musikkterapi i kommunalt psykisk helsetilbud for barn, ungdom og familiar: Legitimitet og struktur. Tidsskriftet Musikkterapi. https://www.tidsskriftetmusikkterapi.no/innspill/2025/03/07/legitimitet-struktur-prosedyrer-kommunen
Evans-Lacko, S., Courtin, E., Fiorillo, A., Knapp, M., Luciano, M., Park, A.-L., Brunn, M., Byford, S., Chevreul, K., Forsman, A. K., Gulacsi, L., Haro, J. M., Kennelly, B., Knappe, S., Lai, T., Lasalvia, A., Miret, M., O’Sullivan, C., Obradors-Tarragó, C., … Thornicroft, G. (2014). The state of the art in European research on reducing social exclusion and stigma related to mental health: A systematic mapping of the literature. European Psychiatry, 29(6), 381–389. https://doi.org/10.1016/j.eurpsy.2014.02.007
Evensen, G. H. & Fleiner, R. L. (2019). Populært med musikkterapi i FACT-team. NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. http://napha.no/content.ap?thisId=23075
Helsedirektoratet. (2015). Internasjonalt perspektiv på psykisk helse og helsetjenester til mennesker med psykiske lidelser. Oslo: Helsedirektoratet.
Helsedirektoratet. (2017). Kartlegging av vold mot helsepersonell og medpasienter. Oslo: Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kartlegging-av-vold-mot-helsepersonell-og-medpasienter/Kartlegging%20av%20vold%20mot%20helsepersonell%20og%20medpasienter.pdf/_/attachment/inline/15d0b938-d175-4779-b2fd-4584b150090b:c4424b37dce76b14ce86388aa8c25a1e5c77a8bf/Kartlegging%20av%20vold%20mot%20helsepersonell%20og%20medpasienter.pdf
Helsepersonelloven. (1999). Lov om helsepersonell m.v. (LOV-1999-07-02-64). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64
Hunt, D. F., Bailey, J., Lennox, B. R., Crofts, M. & Vincent, C. (2021). Enhancing psychological safety in mental health services. International Journal of Mental Health Systems, 15(1), 33. https://doi.org/10.1186/s13033-021-00439-1
Karlsen, R. K. & Solli, H. P. (2024). Stadig flere musikkterapeuter i FACT. https://napha.no/kunnskapsbasen/27438/stadig-flere-musikkterapeuter-i-fact
Klyve, G. P. & Rolvsjord, R. (2023). Moments of fun: Narratives of children’s experiences of music therapy in mental health care. Nordic Journal of Music Therapy, 32(2), 100–120. https://doi.org/10.1080/08098131.2022.2055114
Krüger, V., Lexander, H., Fyhn, T. & Bøhler, K. K. (2024). Musisk medborgerskap – en studie av musikkverksted i forebyggende arbeid for unge. Fontene forskning, 17(1), 18–31.
Kvale, S. & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3. utg.). Gyldendal akademisk.
Landheim, A. (Red.) & Odden, S. (Red.) (2020). Evaluering av FACT-team i Norge—Sluttrapport. Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP), Sykehuset innlandet HF. https://www.regjeringen.no/contentassets/ee468d7c978c434d9a4d85e4d2b74169/fact_sluttrapport.pdf
Landheim, A., Hoxmark, E., Aakerholt, A. & Aasbrenn, K. (2017). Potensialet for Assertive Community Treatment (ACT) og Fleksibel ACT (FACT) i Norge. Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA). https://napha.no/multimedia/7931/ACT-FACT-i-rurale-strok
Lindvig, G. R., Larsen, I. B., Topor, A. & Bøe, T. D. (2022). ‘It’s not just a lot of words’. A qualitative exploration of residents’ descriptions of helpful relationships in supportive housing. European Journal of Social Work, 25(1), 78–90. https://doi.org/10.1080/13691457.2019.1682523
Malterud, K. (2021). Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag (4. utg.). Universitetsforlaget.
McCaffrey, T., Carr, C., Solli, H. P. & Hense, C. (2018). Music Therapy and Recovery in Mental Health: Seeking a Way Forward. Voices: A World Forum for Music Therapy, 18(1). https://doi.org/10.15845/voices.v18i1.918
Meld. St. 23 (2022-2023). (2022, 2023). Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033). Det kongelige helse- og omsorgsdepartement. https://www.regjeringen.no/contentassets/0fb8e2f8f1ff4d40a522e3775a8b22bc/no/pdfs/stm202220230023000dddpdfs.pdf
Nielsen, C. M., Hjorthøj, C., Killaspy, H., & Nordentoft, M. (2021). The effect of flexible assertive community treatment in Denmark: A quasi-experimental controlled study. The Lancet Psychiatry, 8(1), 27–35. https://doi.org/10.1016/S2215-0366(20)30424-7
Nielsen, C., Hjorthøj, C., Nordentoft, M., & Christensen, U. (2021). A Qualitative Study on the Implementation of Flexible Assertive Community Treatment – an Integrated Community-based Treatment Model for Patients with Severe Mental Illness. International Journal of Integrated Care, 21(2), 13. https://doi.org/10.5334/ijic.5540
Nord-Baade, S. & Rowe, M. (2023). Homeless at heart, and in mind: Exploring Citizenship and Mattering. Nordic Journal of Wellbeing and Sustainable Welfare Development, 2(1), 34–41. https://doi.org/10.18261/njwel.2.1.4
Olsø, T. M., Almvik, A. & Norvoll, R. (2015). Hjelpsomme relasjoner. En kvalitativ undersøkelse av samarbeidet mellom brukere med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer og fagpersoner i to oppsøkende team. Nordisk tidsskrift for helseforskning, 10(2), 121. https://doi.org/10.7557/14.3327
O’Rourke, M., Wrigley, C. & Hammond, S. (2018). Violence within mental health services: How to enhance risk management. Risk Management and Healthcare Policy, Volume 11, 159–167. https://doi.org/10.2147/RMHP.S131834
Pettersen, H. (2022). Psykisk helse, medborgerskap og menneskerettigheter. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 19(1), 29–39. https://doi.org/10.18261/tph.19.1.3
Psykisk helsevernloven. (1999). Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (LOV-1999-07-02-62). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62
Rusfeltets Hovedorganisasjon. (2019, oktober 22). Tilbyr musikkterapi i FACT - Rusfeltets hovedorganisasjon. Rusfeltets hovedorganisasjon. https://www.rusfeltet.no/arkiv/tilbyr-musikkterapi-i-fact
Rusfeltets Hovedorganisasjon. (2021, oktober 8). Musikkterapi—Det krever litt ekstra å drive med nybrottsarbeid! https://www.rusfeltet.no/arkiv/musikkterapi-det-krever-litt-ekstra-a-drive-med-nybrottsarbeid
Sawyer, A.-M. (2008). Risk and new exclusions in community mental health practice. Australian Social Work, 61(4), 327–341. https://doi.org/10.1080/03124070802428183
Schmid, W. & Ostermann, T. (2010). Home-based music therapy—A systematic overview of settings and conditions for an innovative service in healthcare. BMC Health Services Research, 10(1), 291. https://doi.org/10.1186/1472-6963-10-291
Semrau, M., Barley, E. A., Law, A. & Thornicroft, G. (2011). Lessons learned in developing community mental health care in Europe. World Psychiatry, 10(3), 217–225. https://doi.org/10.1002/j.2051-5545.2011.tb00060.x
Skånland, M. S. (u.å.). Musikkterapi i oppsøkende psykisk helsehjelp. Ansgar høyskole. Hentet 12. juni 2024, fra https://ansgarhoyskole.no/musikkterapi-i-oppsokende-psykisk-helsehjelp
Skånland, M. S. (2023). Music therapy and social recovery in flexible assertive community treatment. Nordic Journal of Music Therapy, 32(4), 290–306. https://doi.org/10.1080/08098131.2022.2116593
Skånland, M. S. & Trondalen, G. (2024). The therapeutic relationship in music therapy in a Flexible Assertive Community Treatment team: A joint interview study of service users and their Music Therapist. British Journal of Music Therapy, 38(1), 15–26. https://doi.org/10.1177/13594575231211298
Solli, H. P. (2021). MusTCare: Implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team. NMH. https://nmh.no/forskning/prosjekter/mustcare-implementering-av-musikkterapi-i-oppsokende-psykisk-helse-team
Sood, L., Owen, A., Onyon, R., Sharma, A., Nigriello, J., Markham, D. & Seabrook, H. (2017). Flexible assertive community treatment (FACT) model in specialist psychosis teams: An evaluation. BJPsych Bulletin, 41(4), 192–196. https://doi.org/10.1192/pb.bp.116.053967
Spesialisthelsetjenesteloven. (1999). Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (LOV-1999-07-02-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61
Stensland, P. (2003). Action research on own practice. Scandinavian Journal of Primary Health Care, 21(2), 77–82. https://doi.org/10.1080/02813430310001653
Stige, B. (2002). The Relentless Roots of Community Music Therapy. Voices: A World Forum for Music Therapy, 2(3). https://doi.org/10.15845/voices.v2i3.98
Stige, B. (2021). Artistic Citizenship and the Crafting of Mutual Musical Care. I K. Holdhus, R. Murphy & M. I. Espeland (Red.), Music Education as Craft (Bd. 30, s. 89–104). Springer International Publishing. https://doi.org/10.1007/978-3-030-67704-6_8
Stige, B., & Aarø, L. E. (2011). Invitation to Community Music Therapy. Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203803547
St.prp. nr. 63 (1997-98). (1999). Opptrappingsplan for psykisk helse (1999-2006). Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-63-1997-98-/id201915/?ch=1
Trane, K., Aasbrenn, K., Rønningen, M., Odden, S., Lexén, A. & Landheim, A. (2021). Flexible assertive community treatment teams can change complex and fragmented service systems: Experiences of service providers. International Journal of Mental Health Systems, 15(1), 38. https://doi.org/10.1186/s13033-021-00463-1
Trane, K., Aasbrenn, K., Rønningen, M., Odden, S., Lexén, A., & Landheim, A. S. (2022). Flexible Assertive Community Treatment in Rural and Remote Areas: A Qualitative Study of the Challenges and Adaptations of the Model. Frontiers in Public Health, 10, 913159. https://doi.org/10.3389/fpubh.2022.913159
Tuastad, L., Johansen, B., Østerholt, A. L., Nielsen, I. & McIvor, D. S. H. (2023). Being a person who plays in a band rather than being a person with a mental illness playing in a band: A qualitative study of stigma in the context of music therapy in mental health aftercare. Nordic Journal of Music Therapy, 32(2), 121–139. https://doi.org/10.1080/08098131.2022.2075437
Tveit, H. R. (2025). Det nødvendige steget fra gode intensjoner til prosedyrer – musikkterapeutisk behandling i spesialisthelsetejenesten. Tidsskriftet Musikkterapi. https://www.tidsskriftetmusikkterapi.no/innspill/2025/02/06/det-noedvendige-steget
Wikne, V. (2025). Musikkterapien har aldri blitt voksen og kjedelig. Tidsskriftet Musikkterapi. https://www.tidsskriftetmusikkterapi.no/innspill/2025/4/08/musikkterapien-har-aldri-blitt-voksen
Wood, S. (2006). «The Matrix»: A Model of Community Music Therapy Processes. Voices: A World Forum for Music Therapy, 6(3). https://doi.org/10.15845/voices.v6i3.279
World Health Organization. (2021). Comprehensive Mental Health Action Plan 2013-2030. https://www.who.int/publications-detail-redirect/9789240031029
Aakerholt, A. (2023). FACT Modellbeskrivelse. Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP). https://napha.no/multimedia/12114/FACT-modellbeskrivelse