Når musikkterapeuter feiler

Bokanmeldelse skrevet for Tidsskriftet Musikkterapi, #1 / 2023 i mai.

AVI GILBOA OG LAURIEN HAKVOORT (2022). BREAKING STRINGS: EXPLORATIONS OF MISTAKES IN MUSIC THERAPY. ARTEZ PRESS.

Det kan være et tegn på at musikkterapien som profesjon er blitt voksen, når den våger å utgi en samling artikler av musikkterapeutiske forløp som på en eller annen måte ikke gikk som man hadde planlagt. Mens det selvsagt har vært vanlig innenfor andre profesjoner å anerkjenne at det er mulig å feile, eller mislykkes, har det vært tabu for en ung disiplin som musikkterapi å innrømme at alt ikke alltid går på skinner. Helsearbeidere som leger, sykepleiere og psykologer har tradisjoner for å undersøke og forstå hvorfor ting har gått galt, for å reparere, rette opp eller lære av feil. For musikkterapeutene vil det selvsagt være viktig å lære av feilene for å forbedre sin praksis.

MOTSTAND FRA EGEN PROFESJON

Avi Gilboa og Laurien Hakvoort forteller at de har møtt motstand fra kolleger når de forteller om dette prosjektet – man har trodd det var en svakhet å innrømme at musikkterapi også har sine utfordringer. Likevel har de tatt konsekvensen av musikkterapeutenes manglende innrømmelser og gjennom flere år brukt konferanser og diskusjonsgrupper på nett til å samle kunnskap om hvordan musikk og musikkterapi ikke står i noen særstilling når det gjelder muligheten av å feile, eller sågar mislykkes. I denne antologien har de samlet erfaringer fra en rekke musikkterapeuter fra hele verden. Forskjellige terapeutiske retninger, mange praksisarenaer og alle aldersgrupper er representert, og vi har fått en framstilling som godt balanserer teoretiske tilnærminger med gode og illustrerende fortellinger fra praksis.

MATERIALTRETTHET. Bilde: CJ fra Pixabay.com

MISLYKKETHET OG SKADE

Det finnes en rekke betegnelser på engelsk som viser til et uheldig hendelsesforløp. Vi kan snakke om ‘failure’, ‘mistake’, ‘impass’, endog ‘harm’. På norsk kan vi snakke om å gjøre feil, det å mislykkes eller oppleve at musikkterapien har stagnert, at vi er inne i en blindvei. Å gjør en feil behøver imidlertid ikke å bety at terapien er mislykket. Feil kan rettes opp, kanskje allerede i samme time. Terapi kan mislykkes, men det betyr ikke at klienten har tatt noen skade. Nettopp muligheten for at ting kan gå galt, at det ligger en mulig fare i bruk av musikk som behandling, kan bety at en tilnærming gjennom musikk har et potensial for å gi helsefremmende effekter. Om jeg ikke husker feil, så ble det påpekt da musikkterapeutene søkte om autorisasjon, at man savnet en diskusjon om mulige bivirkninger av musikkterapien.

Musikkterapien kan slå feil når musikken presenteres på feil måte, at den ikke er tilpasset situasjonen eller ikke tar hensyn til brukerens musikalske identitet, kulturelle bakgrunn, maktforhold eller sykdomsbilde. Det kan også skje brudd i relasjonen mellom musikkterapeut og klient, noe som er vel utforsket i psykologisk behandling. Brudd oppstår når terapeuten feiltolker eller overser intensjonen i musikalske budskap. Eller terapien kan mislykkes på grunn av ytre omstendigheter, som manglende samarbeid med omsorgspersoner.

Innenfor GIM kan valg av format være feil, for eksempel hvis det i en gruppe ikke er rom for individuell tilpasning av musikken, eller det ikke er mulighet for oppfølging gjennom enkelttimer. Boka gir også eksempler på hvordan bruk av stimulerende eller avspennende musikk må nøye overveies i forhold til pasientens tilstand, for eksempel ved medisinske prosedyrer.

ALLE KAN GJØRE FEIL

Eksemplene hentes fra en rekke praksisfelter og teoretiske modeller. Mange kommer fra den psykodynamiske eller analytiske musikkterapien, hvor relasjoner, fortolkning og overføringsproblemstikk skaper muligheter for å trå feil. GIM er nevnt, og forståelig nok er det valg av selve musikken som her gir utfordringer. Fra medisinsk musikkterapi gir Mark Ettenberger en god illustrasjon på hvordan man kan lære av sine feil når man arbeider med fortidlig fødte spedbarn, samt med musikkterapi som assisterer medisinske prosedyrer for voksne pasienter. I det siste tilfellet handlet det om å velge alt for avslappende musikk til en prosedyre hvor pasienten for all del ikke måtte sovne. Det kunne ha resultert i at pasienten også sluttet å puste. Slike feil er grunnet i manglende kunnskap om medisinske tilstander og prosedyrer og kan i verste fall føre til skade.

KAOS OG KOMPETANSE

En musikkterapitime kan bryte sammen hvis man skaper for mye utrygghet i gruppa, når deltakere mister tillitt til musikkterapeuten og det oppstår et kaotisk lydbilde. Her pekes det også på manglende supervisjon og hvor lang tid det kan ta å bygge opp et ødelagt selvbilde, også for terapeuten selv. Andre eksempler finner vi der musikkterapeuten påtar seg ansvar og oppgaver som overstiger egen kompetanse. Dette kan skje i arbeid med grupper av ungdommer og hvor man forsøker å bygge musikkgrupper rundt enkeltpersoner med spesielle utfordringer. Manglende kunnskap om gruppedynamikk og de ulike roller som deltakere kan innta skaper problem. Manglende evne til å si nei når system og kolleger presser på for å gjennomføre bestemte oppgaver skaper lett problemer i neste runde.

KULTURELL YDMYKHET

En seksjon av boka er også viet feil og misforståelser som kan oppstå grunnet kulturelle forskjeller. Vi er i Norge vant til å reflektere over musikkulturelle forskjeller knyttet til musikk og identitet. Ved å reflektere over musikalsk identitet hos mottakere av musikkterapien ønsker vi å anerkjenne brukernes musikalske verdier. Kulturelle forskjeller kommer også til syne i forhold til ulike musikksyn – hva som er tillatt, tenkelig og mulig å bruke av musikk. Et illustrerende eksempel er hvordan en kvinne fra Etiopia ble utfordret til å synge en kjent begravelsessang. Dette medførte en tårevåt og angrende opplevelse i etterkant. Musikkterapeuten hadde ikke forstått at denne typer sanger aldri skulle framføres utenfor den spesielle konteksten en begravelse i denne kulturen innebærer. Et annet eksempel beskriver hvordan ortodokse jøder ikke tillater kvinner å synge foran ukjente menn – sang knyttes til intimitet og nære relasjoner. Da noen gutter overvar hvordan jenter sang i musikkterapien, skapte dette et alvorlig brudd på deres ortodokse normer.

FRA MUSIKKTERAPISTUDENT TIL NYUTDANNET

Et kapittel er viet studenter i rollespill, praksis eller som nyutdannet. Her gjøres det feil, og ikke alle takler det like godt. Studenter kan mangle musikalsk fleksibilitet, i praksis kan de våge for lite eller for mye, de kan bli for regelbundne og som nyutdannede kan de ha overdreven tro på musikkterapiens muligheter og manglende erfaring med egne begrensninger. Dette kapitlet kunne godt vært pensum i musikkterapistudiet, for å motvirke opplevelser av prestasjonsangst og selvbebreidelse.

RISIKO

Musikkterapeutiske tilnærminger innebærer alltid en viss risiko. Det kan knytte seg til om brukere vil svare på musikken, om man skal utfordre, intensivere eller avslutte en improvisasjon. Risiko kan knyttes til om man møter ukjent repertoar, om man har valgt de riktige instrumentene og en rekke andre forhold knyttet til brukernes musikksmak eller kulturelle bakgrunn.

Risiko er også behandlet i et kapitel som handler om å etablere en privat musikkterapipraksis. Her løper man også en økonomisk risiko, og vi får et godt innblikk i hvilke utfordringer som vil møte terapeuter som ønsker å starte en privat praksis.

BEARBEIDE FØLELSER

Etter at man oppdager at man har begått en feil, oppstår det gjerne følelser – fra overraskelse, til skyld og skam, anger, tanker om å klandre andre, forvirring, hjelpeløshet. Noen ganger vokser erkjennelsen langsomt fram, i andre tilfeller forstår man umiddelbart at dette ikke gikk så bra. Erkjennelse av feil er et viktig skritt for å komme videre, lære og kanskje rette opp hvis mulig. Her er igjen kollegastøtte og veiledning viktig. Flere kapitler er viet disse reaksjonene, hvordan analysere egne feil og komme videre. Det legges også vekt på hvordan musikkterapeutene kan bearbeide egne feil gjennom musikalsk improvisasjon.

ANALYSERE FEILENE

En styrke ved boka er de innskutte reflekterende kapitler. Mot slutten finner vi et slikt kapittel som viser en prosedyre for å analysere feil som kan oppstå. Her handler det om feil som knytter seg til selve musikken, i en musikksentrert tilnærming. Patrik Juslins BRECVEMA-modell for hvilke mekanismer som utløser emosjoner i musikken er nyttig her. Videre diskuteres hvordan feil oppstår når klienten reagerer på sin særegne måte. Selve den musikkterapeutiske intervensjonen kan feile, og ikke minst gjennom mulighetene for brudd i relasjonen mellom terapeut og klient.

Alt i alt en svært betimelig, viktig og nødvendig bok!