Alkohol, brukermedvirkning og musikkterapi

DEBATTDebattinnlegg
Skrevet av Viggo Krüger, Hans Petter Solli og Lars Tuastad

Hvordan skal vi som fagfelt forholde oss til temaet skjenking av alkohol på konserter der musikkterapien spiller en rolle?

Musikkterapimiljøet i Norge er kjent i verden for sin samfunnsmusikkterapeutiske praksis. Dette er en praksis som innebærer at vi lager konserter og arrangementer, noen ganger i lokaler der det serveres alkohol. Er dette greit, eller er det problematisk å kombinere alkohol og konsertvirksomhet i en musikkterapeutisk kontekst? Dette har vært tema i en diskusjon som har pågått i en lukket Facebook gruppe denne høsten. Utgangspunktet for debatten var en nyhetssak i TV2 om arrangementet Skranglefest på Bergen Kjøtt, arrangert av MO sentrene ved Bergen kommune og Kirkens bymisjon (klikk her for lenke til sak på TV2s nettside). I saken skildres kritikken som kom mot alkoholserveringen under konserten, og mange fagpersoner i musikkterapimiljøet har engasjert seg. Miljøet virker delt i saken, og her kommer et perspektiv vi tre kan stå sammen om.

            Vi, Hans Petter, Viggo og Lasse, hører til den generasjonen musikkterapeuter som var så heldige å være med å etablere og videreutvikle en samfunnsmusikkterapeutisk praksis i Norge. Vi var med i den gryende starten og var med å etablere musikkterapi i fengsel, barnevern og psykisk helse. Før oss var pionerer som Brynjulf Stige, Ingunn Byrkjedal, Venja Ruud Nilsen og Trygve Aasgaard tidlig ute med framføringer og konserter i musikkterapien. Med forsiktige forsøk på starten av 2000-tallet, inspirert av blant annet Gloppenprosjektet og Musikk i fengsel og frihet, ble noen av de første musikkterapikonsertene i Bergen arrangert, i lokaler på Verftet, på Ricks teater og i Stjernesalen på Hotell Norge. Etter hvert tok en også i bruk flere av byens populære utescener, som rockeklubbene Garage og Hulen. Konsertene var viktig i det å bygge identitet for musikkterapien i Bergen, og etter hvert ble det TV-, avis- og radioinnslag. I Oslo ble det arrangert interne konserter på ulike institusjoner fra tidlig på 2000-tallet, blant annet på Rikshospitalet, Lovisenberg og Bretvedt. I 2016 gikk en gjeng musikkterapeuter sammen og etablerte Rockovery som en markering av Verdensdagen for psykisk helse. Rockovery ble først arrangert på Sub Scene og senere Musikkens hus, Popsenteret og Forandringshuset, og arrangementet spredte seg raskt videre til både Fredrikstad og Innlandet.

            Ut fra våre bidrag i dette feltet har det kommet doktorgrader og en rekke publikasjoner. I det hele tatt, disse tilstellingene, revyene og konsertene har betydd mye for etableringene av fagfeltet musikkterapi i Norge. Når vi nå 20 år etter fortsatt arrangerer konserter, er det grunn til å spørre seg hva konsertenes funksjon og rolle er, og ikke minst hva er musikkterapeutens ansvar når det gjelder det å ta ansvar for klienter og deres forhold til alkohol. Vi mener dette ansvaret er et stort og komplekst ansvar, der vi må tørre å stille vanskelige spørsmål, spørsmål som ikke har enkle svar. Vårt innlegg her har ikke som mål å finne ett riktig svar på dette kompliserte sakskomplekset, snarere ønsker vi å løfte frem noen utfordringer og noen av våre refleksjoner rundt disse.

Hva betyr det at alkoholservering på musikkterapikonserten blir synligjort i media?

Faget er fortsatt et lite felt, og det trengs fokus mot det vi gjør for å sikre midler, skape stillinger og oppretthold faget. Når vi lager tilstellinger, blir faget vårt eksponert for media og for samfunnet for øvrig. Vi må tenke på hvordan vi blir oppfattet, og med hvilke verdier vi dømmes utfra. Det å servere alkohol blir lagt merke til i media, og vi blir svar skyldig. Våre oppfatninger og vurderinger vil ha konsekvens for oss når vi i neste omgang skal søke midler til prosjekter og skal sikre forankring på ledelsesnivå i forvaltningen. Det betyr ikke at en ikke kan eller skal delta på arrangement på utescener som har alkoholservering, men at en må være beredt til å håndtere mulige klikkvennlige presseoppslag som TV innslaget om Skranglefest var et grelt eksempel på.

Er det et poeng at brukerperspektivet blir involvert i spørsmål om alkoholservering?

I en humanistisk-, samfunns-, ressursorientert og rettighetsbasert musikkterapi er det en grunnholdning at brukere skal involveres i det å utvikle den musikkterapeutiske praksis, og det er bra. I debatten som har pågått på Facebook kommer det frem synspunkter om at for å svare på dette med musikkterapi og alkohol, så må vi spørre brukerne. Men blir det riktig å overlate ansvaret til brukerstemmen alene? Musikkterapeuter jobber som regel i fagteam sammen med ulike helsearbeidere som også inkluderer erfaringskonsulenter, og vi er opplært i etisk tenkning og refleksiv og relasjonell bruk av musikk. Vi vil argumentere for at stemmene i de tverrfaglige fagteamene bør veie tyngst i beslutningsprosesser som omhandler alkoholservering på arrangementer for brukere og pasienter. Stemmene til brukerne er selvfølgelig også er viktig, og bør tas med i vurderingen.

Bryter vi etiske retningslinjer når alkohol er involvert i relasjon med brukere?

På konsertene blir relasjonen mellom musikkterapeuten og brukeren påvirket av situasjonen og konteksten. Personene som er involvert blir engasjert i hverandres virksomhet, og her ligger det et stort terapeutisk potensial. Relasjonen som bygger identitet og god helse kan stå i fare for å forføre brukeren. Den terapeutiske relasjon blir et tveegget sverd som på den ene siden kan hjelpe, og på den andre, skade og hindre utvikling. I rollen som musikkterapeut er vi gitt et stort ansvar i tråd med Helsepersonelloven (Helsepersonelloven, 2023), der vi må bruke vårt faglige skjønn for å vurdere hva som er riktig og galt. Handlingsrommet er gitt, og det er den profesjonelle som må fylle arbeidet med innhold. I dette arbeidet blir musikkterapeuten en gatenivåbyråkrat, for å sitere sosiologen Lipsky (2010). Gatenivåbyråkraten håndhever lovverket på vegne av staten, og fordi den enkelte har dette store ansvaret, foreligger mulighetene for feil og misforståelser. Noen går langt i å kalle det for the black hole in society (Molander, 2012). Demokratiske verdier står på spill når yrkesutøveren blir satt til å tolke regelverket på egenhånd, overlatt til veiledere og retningslinjer.

Nye nordiske anbefalinger for alkohol er at liten eller null inntak er det beste for helsen (Helsedirektoratet, 2023). Slike råd gir implikasjoner for hvordan vi vurderer musikkterapikonserter. Vår posisjon er at musikkterapeuter ikke bør stå for hverken skjenking eller inntak av alkohol i situasjoner der brukere er involvert. I den grad alkohol kan bli et tema, vil det handle om å delta på normaliseringsarenaer slik som festival og konsert. Dette vil være arenaer der alkohol er en del av agendaen som er satt av andre enn oss. Alkoholservering på arrangement der musikkterapeuter står ansvarlig er problematisk av flere grunner og innehar flere etiske utfordringer. Mange brukere av musikkterapitilbud har eller har hatt problemer med alkohol og andre rusmidler. Å arrangere konserter med alkoholservering vil i verste fall kunne bidra til økte abstinenser og fare for tilbakefall eller sprekk for noen av våre brukere. Selv om dette ikke skulle gjelde flertallet på et arrangement, mener vi at man i solidaritet med de det skulle gjelde bør unngå å friste de dette angår, spesielt for personer som er i aktiv behandling. Vi bør også se med svært kritiske øyne på vår egen rolle som rollemodeller når det kommer til det å nyte alkohol sammen med personer vi er satt til å hjelpe, eller har vært i en hjelperrolle overfor. I det siste tilfelle mener vi at både etiske retningslinjer og lovverket taler sitt tydelige språk.

Ulike arenaer for musikkterapiarrangement

Et av argumentene i diskusjonene på Facebook har vært at brukere av musikkterapitilbud har rett på kulturdeltakelse, og at det kan foreligge fare for marginalisering, stigmatisering og diskriminering hvis alkoholservering uteblir. Å innføre spesialavtaler om å ikke ha alkoholservering på spillesteder der det vanligvis serveres alkohol føles kunstig med en uggen smak av overformynderi. På samme måte vil det være helt feil å innføre alkohol på spillesteder som i utgangspunktet ikke har alkoholservering. Vi mener at vi trenger begge disse arenaene, og mulighetene for å tilrettelegge etter behov. Vårt ståsted er at når det gjelder overganger til situasjoner der brukeren skal bruke musikken uten hjelp fra musikkterapeuten, blir musikkterapeuten å forstå som en overgangsperson, en rolle som handler om å legge til rette for deltakelse, å være veileder i kulturen. Det er viktig at det musikkterapeutiske tiltaket er planlagt med hensyn til forutsigbarhet, slik at brukeren vet hvem som er ansvarlig for eventuell alkoholservering, og kan ta stilling egen deltakelse. Serveres det alkohol, kan brukeren styre unna, og unngå drikkepress. Musikk tilbys ofte på steder og i situasjoner der alkohol er tilgjengelig, og ofte brukes høy musikk som et bevisst virkemiddel for å øke alkoholinntak. Musikkterapien kan da handle om å forberede brukeren på slike situasjoner, snakke om fristelser og mestringsstrategier, og om hvordan bruke kulturlivet uten å få et skadelig forhold til alkohol og rus. På den måten kan vi musikkterapeuter hjelpe brukerne våre å mestre hverdagen i samfunnet og få et godt liv med helsebringende musikk og kultur. Etter vår mening kan arrangement med musikkterapeut enten til stede, eller i en veilederrolle, sørge for at det å gå på konsert blir en tryggere arena enn det "å gå på by'n" alene, eller med venner.

Les også:

Featured
Alkoholdebatt: “Nihil de nobis, sine nobis”

Diskusjonen om brukermedvirkning, alkohol og musikkterapi fikk sitt andre bidrag: Johansen, Sommerbakk, Lindseth og Lydvos innlegg viser til uttrykket “Ingenting om oss, uten oss”. De fremhever at musikkterapeuter bør … “hjelpe tenestebrukarane til å ta gode val framfor for å avgrense valmoglegheitene deira.”

Les mer →
Viggo Krüger, Hans Petter Solli og Lars Tuastad
Forrige

Alkoholdebatt: “Nihil de nobis, sine nobis”
Neste

Anmeldelse av “Colonialism and Music Therapy”