Lederartikkel
Av:
Christine Wilhelmsen (1) & Lasse Tuastad (2)
(1) Ledende temanummerredaktør. PhD-stipendiat, Norges musikkhøgskole.
(2) Temanummerredaktør. Førsteamanuensis i musikkterapi, Griegakademiet, Institutt for musikk, Universitetet i Bergen.
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.JGIW9973
Publisert:
Tidsskriftet Musikkterapi, 49(2) 2026, s. 4-8.
På nett: 21.10.2026
Temanummeret fra idé til lansering
Eg veit ikkje heilt ka det heiter på norsk … men kanskje «togetherness», sa Erling Braut Haaland til NRK etter at Norge hadde slått Elfenbenskysten og sikret seg plass i kvartfinalen i fotball-VM sommeren 2026. Denne følelsen delte han nok ikke bare med resten av landslaget, men med store deler av Norges befolkning. Det å oppleve at man er en del av noe som er større enn oss selv, noe viktig og unikt, er viktig for oss mennesker. Engasjement, tilhørighet og felleskap. Å kunne delta uten opptaksprøve, karaktergrense eller intervju, og at noen sier: «Ja, du er velkommen, det er bare å møte opp». Dette er en av grunnholdningene i samfunnsmusikkterapi; musikk er for alle. Brynjulf Stige har bidratt mye til at dette er en ryggmargsrefleks hos norske musikkterapeuter, gjennom sitt arbeid med å beskrive og teoretisere samfunnsmusikkterapi. Samtidig har han bidratt til kulturell inkludering gjennom sitt utrettelige strategiske arbeid med kunnskapsdeling og etablering av musikkterapistillinger i Norge.
Dette temanummeret ble initiert av Lars Tuastad og Viggo Krüger høsten 2024 med bakgrunn i Brynjulf Stige sitt mangeårige arbeid med og for musikkterapi som profesjon og forskningsfelt. Målet var å belyse hvordan hans arbeid, teoriutvikling og engasjement har hatt betydning for norsk og skandinavisk musikkterapi. Redaktør for Tidsskriftet Musikkterapi, Gaute Kjølner Andersen, og daværende styreleder for Norsk forening for musikkterapi, Christine Wilhelmsen, var positive til initiativet og slik ble arbeidet igangsatt med de nevnte personene i ulike roller. Arbeidet med temanummeret har blitt administrert av Tidsskriftet Musikkterapi. Redaktøren har stått for publisering av utrop og kommunikasjon med forfatterne og gjesteredaksjonen. Vitenskapelig redaktør Gisle Sanchez Fuhr har hatt ansvar for faglig kvalitetssikring og fagfellevurderinger. Gjesteredaktørene har hatt ansvar for innholdet: vurdering og godkjenning av innkomne forslag fra idé til fulltekst. Viggo Krüger trakk seg ut av arbeidet i august 2026.
Hvorfor temanummer om innovasjon og entreprenørskap, teoriutvikling og samfunnsmusikkterapi?
Innovasjon og entreprenørskap er viktige stikkord i en musikkterapeuts virke. Disse begrepene handler om å ha en idé, se muligheter, iverksette dem i praksis og skape verdi (Ørstavik & Isaksen, u.å.). Musikkterapi som profesjon er stadig i vekst og en stor brøkdel musikkterapeuter vil i sin karriere få i oppgave å utvikle et musikkterapitilbud. I utropet til dette temanummeret, fra 2024, står det at «Bakgrunn og anledning for dette temanummeret er professor Brynjulf Stiges virke for musikkterapi som fag, disiplin og forskningsfelt. Stige nærmer seg pensjonsalder fra professorembetet ved Universitetet i Bergen.» Stiges bidrag til innovasjon og entreprenørskap i norsk musikkterapi begynte på Sandane med Gloppenprosjektet, der han sammen med Ingunn Byrkjedal ble ansatt i de to første musikkterapistillingene på Vestlandet. Med støtte fra Norsk kulturråd, Gloppen kommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune var målet å realisere retten til kulturdeltakelse også for mennesker med funksjonsnedsettelser. «Kultur for alle» het det den gangen. Et sterkt ønske blant noen av brukerne om å delta i lokale korpsaktiviteter ga opphav til spørsmålet: «Kan vi òg spele i hornmusikken?» Å agere på dette spørsmålet i praksis innebar å utforske hvordan musikkterapien kunne åpne veier inn i eksisterende musikalske og sosiale fellesskap utenfor terapirommet. Dette kan ses som et tidlig uttrykk for en idé som senere skulle få en sentral plass i Stiges faglige arbeid: at musikkterapi ikke bare handler om terapeutiske prosesser, men også om å skape muligheter for deltakelse, tilhørighet og medvirkning i lokalsamfunnets musikalske liv. Erfaringene fra Sandane ble dermed et viktig orienteringspunkt i utviklingen av den økologiske og samfunnsorienterte tenkningen som Stige var med å videreutvikle til et samfunnsmusikkterapeutisk perspektiv.
Gloppenprosjektet ble også opptakten til at Stige tok initiativ til å etablere en toårig videreutdanning i musikkterapi på Sandane i 1988. Da utdanningen ble flyttet til Universitetet i Bergen i 2006, sto Stige igjen ved roret, og han var også sentral da utdanningen i 2012 ble videreutviklet fra et årsstudium og en toårig masterutdanning til et femårig integrert masterstudium. I 2015 tok han initiativ til etableringen av POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi, en nasjonal samarbeidsarena som knytter sammen akademia, praksisfeltet, kommuner og deltakere i musikkterapi. Ambisjonen var å styrke samspillet mellom forskning, utdanning og praksis, og gjennom dette bidra til videre fag- og profesjonsutvikling. Polyfon har siden utviklet seg til en viktig møteplass for kunnskapsutvikling, erfaringsutveksling og samarbeid på tvers av sektorer, og representerer på mange måter Stiges økologiske og samfunnsorienterte forståelse av musikkterapifaget i praksis. Ser vi på Stiges betydning for musikkterapistudenter blir det tydelig at hans bidrag strekker seg langt utover det faglige innholdet i undervisningen. Gjennom mange år har han vært en engasjert og inspirerende underviser og veileder, og mange studenter har blitt utfordret til å tenke kritisk, kreativt og utforskende om musikkterapiens muligheter og samfunnsmessige betydning. Slik har han ikke bare formidlet kunnskap til nye generasjoner musikkterapeuter, men også vært med på å forme deres forståelse av hva musikkterapi kan være og hvilken plass faget kan og bør ha i samfunnet.
Stige vært sentral i utviklingen av samfunnsmusikkterapi (på engelsk Community Music Therapy) som praksis, teoretisk rammeverk og sosial bevegelse. Siden hans første bokutgivelse i 1988: Med lengting, liv og song: prøveordning med musikktilbod for funksjonshemma i Sogn og Fjordane, skrevet sammen med Mette Kleive, har samfunnsmusikkterapien gradvis tatt form, både nasjonalt, internasjonalt, og på skriveblokken til Stige. I bøker som Culture-Centered Music Therapy (2002), An Invitation to Community Music Therapy (2011) og Where music helps: Community music therapy in action and reflection (2017), kan man se hvordan samfunnsmusikkterapien tar form og bekrefter sin relevans. I utropet fra 2024 inviterte Tidsskriftet Musikkterapi forskere og praktikere fra Norge og Skandinavia til å sende inn sammendrag (abstracts) som kunne vise hvordan samfunnsmusikkterapi, innovasjon, entreprenørskap og teoriutvikling kommer til uttrykk i norske og skandinaviske kontekster. Det stod:
«Musikkterapi i Norge har tradisjon for å utforske, utfordre og utvikle feltet, og gjennom innovasjon, teoriutvikling og samfunnsrelevant praksis har musikkterapien i Norge gitt store bidrag til samfunnssektorer som helse, omsorg, forskning og utdanning. Den norske tradisjonen befinner seg ved forskningsfronten, der tverrfaglige tilnærminger og praksisnære undersøkelser stadig åpner nye dører for å forstå hvordan musikk kan brukes på en bærekraftig måte til å styrke menneskers psykiske og fysiske helse, samt deres sosiale tilhørighet og kulturelle uttrykk. Brukermedvirkning er en viktig del av dette landskapet, der brukere med egenerfaring er aktive aktører i musikkterapifeltet gjennom blant annet deltaking på ulike kulturarenaer, i forskningsprosjekter og i tjenesteutviklingen.»
Temanummerets innhold bekrefter samfunnsmusikkterapiens betydning og relevans, på tvers av tiår, alder, musikalsk innhold og kontekst. Trondalen (2026) beskriver for eksempel en fremføringsbasert arbeidslek for barn, fra 1980-tallet, mens Stedje og Midtgaard beskriver et musikkollektiv for eldre fra 2020-tallet. Østerholt et al. (2026) beskriver aspekter ved samfunnsmusikkterapi i psykisk helsefeltet. Eckhoff og Klaussen (2026) beskriver utviklingen av et tverrfaglig tilbud for mennesker som opplever kjønnsinkongruens, mens Pavalder (2026) viser hvordan musikkterapi som ikke i utgangspunktet er samfunnsorientert, likevel kan gi sosiale ringvirkninger som bidrar til samfunnsdeltakelse. Stige og Aarø (2012) lanserte akronymet PREPARE (ett av mange Stige har lansert) for å beskrive sentrale aspekt ved samfunnsmuiskkterapien: P for participatory (deltakerorientert), R for resource-oriented (ressursorientert), E for for ecological (økologisk/samfunnsorientert), P for P for performative (fremføringsorientert), A for activist (drevet av aktivisme og inkludering), R for reflective (refleksiv) og E for ethics driven (basert på etikk og menneskerettigheter). Akronymet anvendes bl.a. i teksten til Eckhoff og Klaussen i temanummeret.
Utropet gav følgende utfordring:
«Hvilke rammeverk fanger best kompleksiteten i musikkterapeutiske prosesser? Hvordan kan musikkterapiforskning og -praksis tilpasses stadig skiftende samfunnsbehov, samtidig som etisk ansvarlighet og brukerinvolvering ivaretas? Hvilke nye, innovative metoder og tilnærminger kan berike praksisen og gi bedre innsikt i musikkens rolle i musikkterapeutiske og samfunnsbyggende sammenhenger? På hvilke måter bidrar musikkterapiforskning og -praksis inn i tverrprofesjonelt samarbeid rundt komplekse problemstillinger på samfunns-, gruppe- og individnivå? (…) Vi er interessert i sammendrag som forholder seg til norsk og skandinavisk kontekst.(…)»
I det følgende vil vi beskrive hvordan artikkelforfatterne har grepet utfordringen i utropet.
Presentasjon av innhold og kontekstualisering
Temanummeret inneholder sju tekster, hvorav fire er fagfellevurderte vitenskapelige artikler og tre er fagartikler. Disse er ikke fagfellevurderte, men er bearbeidet i samarbeid med vitenskapelig redaksjon og gjesteredaktører.
Fagfellevurderte artikler
Professor Gro Trondalen (2026) henter frem forskningsmateriale fra slutten av 80-tallet, fra en fremføring av det tyske folkeeventyret og arbeidsleken Pif-Paf-Poltrie. Eventyret ble fremført som beskrevet av Paul Nordoff og Clive Robbins i en spesialpedagogisk kontekst, og defineres som en instrumentell case i Trondalens artikkel. Det er et svært mangfoldig datamateriale Trondalen har hentet frem: video av fremføringen, rapport fra skolens ledelse, felles loggbok, egne refleksive notater, oversikt over øvinger, en bok som inneholder alle instruksjoner til fremføringen, plakater, fotografier, artefakter og kulisser og noter. Trondalen beskriver prosessen fra planlegging til gjennomføring og setter den inn i kontekst av læreplanen M87 og samfunnsmusikkterapi. Hun viser hvordan arbeidsleken, gjennom tverrfaglig samarbeid og inkluderende strukturer, gav rom for estetiske opplevelser, relasjoner og fellesskap, mestring og kreative læringsprosesser og medborgerskap. Artikkelen viser hvordan samfunnsmusikkterapi allerede på 80-tallet ble implementert i det spesialpedagogiske feltet.
«Tretrinnsmodellen i musikkterapi» springer ut fra Venja Ruud Nilsens arbeid med Musikk i fengsel og frihet (Nilsen, 1996). Idéen ble født på 90-tallet, og på 2010-tallet ble den adoptert og tilpasset til psykisk helsefeltet. Dette er tema for artikkelen til Aleksander B. Østerholt, Lars Tuastad, Vegard Wikne, Brynjulf Stige og Øystein Lydvo (2026), hvor de sammen med åtte musikkterapeuter utforsker hvilke muligheter og utfordringer modellen kan romme. Forfatterne beskriver tretrinnsmodellen i psykisk helsefeltet innenfor et samfunnsmusikkterapeutisk rammeverk og vektlegger perspektiver som musikk som folkehelseressurs, recovery-tankegangen og ressursorientert musikkterapi. Musikkterapeutene inviteres med i et fokusgruppeintervju og en temabasert eksplorerende refleksiv analyseprosess (Binder et al., 2024), ledet av førsteforfatter. De beskriver, med grunnlag i musikkterapeutenes erfaringer, både mulige fallgruver og styrker som modellen kan romme. Artikkelen blir et viktig bidrag til forståelsen av et rammeverk som krever en fleksibel tilnærming, i spennet mellom individuelle og samfunnsorienterte mål.
Det er sjelden at svenske bidrag finner veien til tidsskriftet, og enda sjeldnere at vi får presentert metoden funksjonsinriktad musikterapi (FMT). Metoden ble utviklet av Lasse Hjelm på 1970- og 80-tallet og er beskrevet i boken «Med musik som medel» fra 2005. FMT er en ikke-verbal metode der musikk og trommespill brukes for å stimulere kroppslige og motoriske funksjoner. Gjennom ulike trommeoppsett, trommestikker og en tilpasset stol legges det til rette for øvelser knyttet blant annet til bevegelse, balanse, kroppsbevissthet, persepsjon, håndfunksjon, bålrotasjon og koordinasjon (Hjelm, 2005). Musikken brukes som en sentral motivasjonsfaktor for deltakelse.
I Pavalders artikkel (2026) undersøkes deltakeres erfaringer med funksjonsorientert musikkterapi (på svensk funksjonsinriktad musikterapi) (FMT), med særlig vekt på hvordan personer med slag eller slaglignende tilstander kan bevege seg fra en sykdomsidentitet mot en endret opplevelse av seg selv og egen verdi. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med fem kvinner belyser forfatteren hvordan FMT ikke bare kan bidra til å styrke funksjonsevne, men også åpne for erfaringer og opplevelser som overskrider sykdomsperspektivet. Funnene drøftes blant annet med utgangspunkt i teori om musicking (Small, 1998) og Blumers symbolske interaksjonisme (Blumer, 1969) Artikkelens bidrag ligger dermed særlig i å synliggjøre hvordan en metode som har et tydelig funksjonsrettet utgangspunkt, også kan få betydning for deltakernes opplevelse av identitet og egenverd i tillegg til at sosiale faktorer som tilhørighet, fellesskap og inkludering blir vektlagt.
Musikkollektivet er navnet på et lavterskel-fritidstilbud til seniorer med interesse for musikk, utviklet av Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester Vestfold (USHT-V) i samarbeid med Sandefjord kommune og fulgt av Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH) ved Norges musikkhøgskole. Gjennom følgeforskning inspirert av aksjonsforskning undersøker Stedje og Midtgaard (2026) hvordan musikkaktiviteter i Musikkollektivet kan bidra til fellesskap, deltakelse og sosialt pusterom, og hvordan tilbudet kan ha relevans i arbeidet mot ensomhet og passivitet. Artikkelen er særlig interessant fordi den viser hvordan musikkterapeutisk kompetanse kan inngå i utviklingen av inkluderende og helsefremmende fritidsarenaer utenfor tradisjonelle behandlingskontekster. En viktig påminnelse fra erfaringene med Musikkollektivet er at slike modeller ikke kan overføres som ferdige oppskrifter. De må formes i møte med lokale rammer, ressurser og menneskene som skal delta. Kanskje er det nettopp her navnet Musikkollektivet rommer prosjektets viktigste idé: Tilbudet skapes ikke bare for deltakerne, men med dem. Det er i dette samspillet mellom faglig ramme, lokale muligheter og deltakernes egne bidrag at potensialet for et bærekraftig og meningsfullt musikkfellesskap ligger.
Fagartikler
Brynjulf Stige, Claire Ghetti og Viggo Krüger (2026) lar seg inspirere av Bakhtins dialogisme når de tar for seg sentrale spørsmål og veivalg for musikkterapi som forskningsfelt og profesjon i Norge. De tar utgangspunkt i musikkterapiens nåværende posisjon i den norske velferdsstaten og gjennom en dialogisk reise kommer de innom tema som brukermedvirkning, musikkterapi som både egenartet og integrert, og det å arbeide parallelt og dynamisk på ulike nivåer med både individuelt- og samfunnsorientert fokus. I en polyfonisk utveksling av idéer og refleksjoner, peker de på ulike muligheter og utfordringer musikkterapi i Norge nå står overfor og beskriver et «vendepunkt». De avslutter med å peke på noen mulige veivalg og aksjonspunkt som - både nedenfra og opp og ovenfra og ned – kan sikre gode arbeidsmuligheter og -vilkår for musikkterapeuter og likeverdig tilgang til musikkterapi i hele landet.
I Ruth Eckhoff og Tobias Darwin Elstad Klaussen (2026) sin praksisnære fagartikkel blir vi godt kjent med prosjektet «Trygg i eget uttrykk – stemme og kjønnsinkongruens». Vi får et grundig innblikk i prosjektarbeidet, både på et teoretisk nivå og gjennom beskrivelser av hvordan prosjektet faktisk har blitt utviklet og gjennomført i praksis. Dette fremstår som særlig relevant for fagfeltet vårt, der prosjektarbeid har vært en viktig del av musikkterapeutisk praksis over lang tid, samtidig som det er skrevet relativt lite om denne typen arbeid. Forfatterne drøfter temaer som kjønnsinkongruens, kjønnsmangfold, stemmedysfori, interseksjonalitet, etikk, brukermedvirkning, samfunnsmusikkterapi, samarbeid, flerfaglighet og tilrettelegging for implementering på en innsiktsfull måte. For leseren gir artikkelen dermed både et konkret innblikk i prosjektarbeid i praksis og flere perspektiver som kan gi grunnlag for refleksjon over eget faglig arbeid.
Enge og Roaldsen (2026) lar oss sleppe inn i musikkterapipraksis i skulekontekst med barn med flyktningbakgrunn. Dette er en interessant og relevant artikkel som overordnet bygger på et bioøkologisk (Bronfenbrenner et al., 2005) og utviklingsorientert teoretisk perspektiv (Jacobsen og Svendsen, 2010). Vi får innsikt i hvordan musikkterapi kan være en utviklingsstøttende praksis for barna, blant annet gjennom vennskapsfellesskap, reguleringsstøtte og erfaringer med glede, mestring og deltakelse. Artikkelen knytter praksiserfaringer og teori til skolens omsorgs-, dannings- og utdanningsoppdrag, og peker samtidig på behovet for tettere samarbeid mellom praksisfelt, forskning og fagpolitisk arbeid dersom musikkterapi i større grad skal implementeres i skolen.
Vi vil rette en stor takk til alle artikkelforfatterne for deres viktige bidrag. Takk også til redaksjonen i Tidsskriftet musikkterapi og fagfeller for deres tid og bidrag til temanummeret.
Vi vil oppfordre til å fortsette å utforske, utvikle og utfordre kollegaer, ledere, medborgere og deltakere i musikkterapi. Veldig mange av oss har fått oppleve «togetherness» i musikk, slik Haaland opplevde i fotball-VM. I Stiges visjon for fremtidens musikkterapi vil alle ha lik mulighet til å «RrrrrrO» sammen, med liv, song og fellesskap.
God lesning!
Referanser:
Binder, P-E., Moltu, C. og Råbu, M. (2024). Teambasert eksplorerende refleksiv analyse. I L. Lorås, & O. Ness, (Red.). Håndbok i kvalitativ forskning: for psykologi, helsefag og sosialfag. Fagbokforlaget.
Blumer, H. (1969). Symbolic interactionism: Perspective and method. University of California Press.
Bronfenbrenner, U., Lerner, R. M., Hamilton, S. F. & Ceci, S. J. (2005). Making human beings human: Bioecological perspectives on human development. Sage Publications.
Eckhoff, R. og Klaussen, T. D. E. (2026). Utvikling av et prosjekt med gruppemusikkterapi og logopedi i en flerfaglig tilnærming for unge og voksne personer med kjønnsinkongruens. Tidsskriftet Musikkterapi 49(2). https://doi.org/10.69625/318192.DPLQ6375
Enge, K. E. og Roaldsen, M.H. (2026). Musikkterapi som utviklingsstøttande praksis i skulen. Tidsskriftet Musikkterapi 49(2). https://doi.org/10.69625/318192.KRKN2479
Hjelm, L. (2005). Med musik som medel. FMT-metoden, som den blev till. Scandbook AB/Musikterapiinstituttet.
Jacobsen, K. & Svendsen, B. (2010). Emosjonsregulering og oppmerksomhet – grunnfenomener i terapi med barn og unge. Fagbokforlaget.
Nilsen, V. (1996). Musikk i fengsel og frihet. Norsk Tidsskrift for Musikkterapi, 5(2), 113–118. https://doi.org/10.1080/08098139609477879
Pavalder, O. (2026). Från sjukdomsidentitet till självvärde – Funktionsinriktad musikterapi vid stroke/stroke-liknande tillstånd. Tidsskriftet Musikkterapi 49(2). https://doi.org/10.69625/318192.XBPJ3192
Rolvsjord, R. (2010). Resource-Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.
Small, C, (1998). Musicking: the meanings of performing and listening. Hanover, NH: Univ. Press of New England.
Stedje, T. og Midtgaard, T. J. (2026). Musikkollektivet. Forebygging av ensomhet gjennom et fritidstilbud til seniorer. Tidsskriftet Musikkterapi 49(2). https://doi.org/10.69625/318192.YCNE8713
Stige, B. (2002). Culture-centered music therapy. Gilsum: Barcelona Publishers.
Stige, B. (2011). Elaborations toward a notion of community music therapy. Gilsum: Barcelona Publishers.
Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to community music therapy. New York, NY:Routledge.
Stige, B., Ansdell, G., Elefant, C., & Pavlicevic, M. (2010). Where music helps: Community music therapy in action and reflection. Farnham, England; Burlington, USA: Ashgate.
Stige, B., Ghetti C., & Krüger, V. (2026). Med viten, vilje og en dose villskap. En dialogisk undersøkelse av musikkterapiens kunnskaps- og praksisutvikling i et samfunn i endring. Tidsskriftet Musikkterapi 49(2). https://doi.org/10.69625/318192.DYMG2666
Trondalen, G. (2026). Eventyrlig medborgerskap. Pif-Paf-Poltrie som tverrfaglig ramme for fremføringsbasert musikkterapi på en spesialskole. Tidsskriftet Musikkterapi 49(2). https://doi.org/10.69625/318192.PHLP2563
Østerholt, A. B., Tuastad, L., Wikne, V., Stige, B. & Lydvo, Ø. (2026). Erfaringer med tretrinnsmodellen for musikkterapi og psykisk helse i Bergensregionen – en teambasert eksplorerende refleksiv analyse. Tidsskriftet Musikkterapi 49(2). https://doi.org/10.69625/318192.JJCV4052