Å spille sammen: En tekst om musikkterapi, multifunksjonshemming og menneskelig blomstring
Perspektiv på praksis
Sunniva Molvær Ihlhaug
Musikkterapeut og fagansvarlig i Dissimilis nasjonale kompetansesenter.
Først publisert:
Tidsskriftet Musikkterapi (49)1, s. 36-40
På nett: 11.06.2026
Foto: Thomas Torheim.
Jeg hører Linn med en gang hun kommer inn inngangsdøra ved kaféen på Dissimilishuset. Rullestolen hun sitter i blir kjørt av en ledsager, og stemmen til Linn høres helt inn til Blå-rommet hvor jeg sitter og venter på henne. «Nei, nei!» sier hun med en bestemt klang, nesten ropende. Stemmen hennes får meg til å lure på hvem som følger henne hit i dag. Sikkert noen andre enn Gro, den spreke 68-åringen som er Linns tydelige favoritt blant ledsagerne.
Når hun trilles gjennom døråpninga ser jeg at det stemmer: Det er ikke Gro, men en annen smilende ledsager jeg har møtt et par ganger før. Linn er stille når de kommer inn, hun får et rolig drag over ansiktet, blikket er åpent, litt avventende. Ledsageren hjelper henne av med jakka før hun går ut og lukker døra. Nå er det bare oss to her. Linn ser direkte på meg, forventningsfull i blikket før jeg setter i gang med vår faste velkommen-sang. Hun deltar allerede, med klikkelyder og blikk, gjennom hele åpningssesjonen.
Vi har et fast program i timene våre: Etter velkommen-sangen, velger hun mellom to sangkort når jeg synger første frase på hvert av dem og holder dem i øyehøyde foran henne. Det er lett å skjønne hvilket hun vil ha: Hun tar hardt tak i det ene og slipper ikke før jeg begynner å spille. Deretter er det på tide med timens høydepunkt - improvisasjonen. Jeg har koblet gitaren i mixeren og lagt på en delay-effekt, slik at det blir en stor lydlig respons på Linns spill over strengene. Hun bruker én hånd, mens jeg tar akkordene og fyller inn hullene i det hun spiller. Jeg synger ofte, enten en av sangene jeg vet hun er glad i, eller så lager jeg noe som passer der og da. Av og til slår hun bestemt på gitarens kropp, slik at det blir en tromme mer enn et strengeinstrument. Andre ganger tar hun hånda si opp til ansiktet mitt, og stryker meg over kinnet eller kjenner på håret mitt. Så kan hun ta tak i hånda mi, som om hun vil at det bare er jeg som skal spille på gitaren. Når hun ser meg inn i øynene lurer jeg på hva hun tenker på. Jeg smiler tilbake. Så spiller hun lenge på gitaren, med små pauser her og der hvor hun ser en annen vei, før hun snur seg mot meg igjen og er klar for å fortsette.1
Jeg gleder meg alltid til timene med Linn. Jeg har kjent henne i snart 7 år, og i møtene med henne må jeg være fullstendig til stede, lyttende, og by på meg selv. Gjennom årene har hun blitt mer og mer aktiv på ulike instrumenter, og jeg blir stadig imponert over de musikalske ressursene som bor i henne. Av og til tenker jeg at det er synd at ikke andre får se alt det Linn får til her. Hun skal ikke stå på noen stor scene, og vi øver ikke til et musikalsk produkt, slik fokuset er i mange av de andre timene jeg har. Her er samspillet selve målet, og resultatet ser jeg i hennes musikalske deltakelse.
I fjor ble jeg spurt om å holde et innlegg på høstens SOR-konferanse. Stiftelsen SOR arbeider for å fremme utviklingshemmedes rettigheter, og konferansene deres er populære hos fagpersoner fra hele landet. Temaet for denne konferansen var mennesker med dyp og alvorlig utviklingshemming, og jeg tenkte umiddelbart på Linn. Vi fikk laget en veldig fin film med klipp fra timene våre, og jeg fikk mulighet til å fortelle vernepleiere, spesialpedagoger, miljøarbeidere og mange andre yrkesgrupper om musikkterapi med denne målgruppa.
I denne teksten trekker jeg fram noen av poengene fra innlegget jeg holdt, som nok vil være velkjente for mange musikkterapeuter: Musikkens relevans i det før-språklige samspillet, hvordan dialog og improvisasjon henger sammen, og hvilke etiske bevisstgjøringsprosesser som er viktige i møte med mennesker som ikke bruker ord.
Kommunikasjon før ordene
Når vi møter mennesker med dyp og alvorlig utviklingshemming, og særlig de som har det vi kaller multifunksjonshemming, er det mange av dem som ikke bruker meningsbærende ord, tegn eller symboler i sin kommunikasjon. Av og til vet vi ikke hva de forstår av våre ord heller. Isteden foregår kommunikasjonen gjennom det som kommer før ordene og symbolene i språkutviklinga: Med lyder, med gester og bevegelse, med blikk og mimikk, og gjennom en felles følelsesmessig forståelse. Det er måten vi alle har kommunisert på før vi utvikla talespråket, og er viktige elementer i all menneskelig samhandling.
Malloch & Trevarthen (2009) argumenterer for at alle mennesker har en medfødt kommunikativ musikalitet. Det er de siste 50 års spedbarnsforskning ligger til grunn for å tenke på denne måten om kommunikasjon, og mikroanalyser av samspillet mellom foreldre og barn viser at spedbarn har en medfødt sans for timing, puls, stemme/tone-kvaliteter (klang, pitch, melodiske konturer) og narrativitet. Disse medfødte evnene er knyttet til spedbarnets behov for å kunne delta i sosiale samspill, og er grunnleggende for all kommunikasjon (Holck, 2008). Gjennom de musikalske trekkene ved kommunikasjon, deles emosjonell mening lenge før forståelsen av ordene utvikles, og er helt sentralt i spedbarnets gradvise forståelse av seg selv i relasjon til andre.
Steven Malloch skriver:
It is our contention that the ability to act musically underlies and supports human companionship; that the elements of communicative musicality are necessary for joint human expressiveness to arise, and lie beneath, to a greater or lesser degree, all human communication. (Malloch, 1999, s. 47)
Forståelsen av musikalitet som en medfødt kommunikativ kompetanse, er sentral i musikkterapeuters samarbeid med mennesker som ikke har utviklingsmessige forutsetninger for bruk av ord eller symboler. Men selv om kunnskapen fra nyere spedbarnsforskning kan være til inspirasjon for kommunikasjonen med barn med multifunksjonshemming, er det ikke nødvendigvis en uttømmende kunnskapskilde. Det skriver spesialpedagog og spesialist i pedagogisk-psykologisk rådgiving, Turid Horgen, i et kapittel om språkmiljø for barn med multifunksjonshemming: «Det tidlige samspillet med våre barn går ikke ‘av seg selv’. Vi ser ofte at uttrykkene deres er svake og gjerne annerledes enn dem et vanlig barn gir.» (Horgen, 2021, s. 66). Det kan skyldes manglende muskelkontroll, spasmer, epileptisk aktivitet, pustebesvær eller smerter og ubehag. I tillegg til at kommunikasjonspartnerne må være spesielt nærværende og sensitive i samspillet, må de altså lære hva uttrykkene til den andre betyr, og alltid være bevisst sin egen tolkning av den andre. Et eksempel er en liten gutt jeg hadde en musikkterapitime med. Når jeg spilte gitar og sang for ham, smilte han. Jeg trodde derfor at han likte det jeg gjorde, så jeg fortsatte. Heldigvis satt han på fanget til en voksen som kjente ham godt, og som kunne forklare meg at «smilet» ikke var et smil, men et epileptisk anfall.
Den improviserende dialogen
Fra helt tidlig går spedbarnet inn i intersubjektive relasjoner med omsorgspersonene. Dette forutsetter at omsorgspersonen har evne til å tone seg inn på barnets følelsestilstand, og uttrykke seg tilbake på en måte som gjør at barnet oppfatter at den voksne har forstått dem. Denne intersubjektive delingen danner grunnlaget for meningsdannende prosesser gjennom hele livet, ikke bare i det før-språklige samspillet, skriver musikkterapeut og seniorrådgiver i Statped, Gro Hallan Tønsberg (2010). I menneskers utvikling er relasjonen til den nære andre en grunnstein. Barn blir født inn i verden med et ønske om og en kompetanse til å samhandle – til å være i dialog.
En dialog innebærer at begge lar seg lede av den andre. Vi kan ikke planlegge i hvilken retning dialogen skal gå - den er improvisasjon i sin reneste form. I improvisasjonsteater finnes det en tommelfingerregel som kalles «yes, and...». Prinsippet dreier seg om at de som deltar i improvisasjonen skal si ja til sin samspillspartner, og komme med et eget bidrag som følger opp den andres innspill. Prinsippet for dialog er det samme: Vi tar imot den andres uttrykk, og bidrar med noe eget inn i samspillet, basert på det den andre kom med.
Det motsatte av den improviserende dialogen, er det vi kan kalle en monologisk kommunikasjonsform (Tønsberg, 2010). I slik kommunikasjon er det den ene som legger føringene, mens den andre kun er forventet å komme med et svar eller å respondere på en bestemt måte. Turid Horgen (2021) beskriver en overføringsmodell innen kommunikasjon: Her forstår man kommunikasjon som en måte å transportere informasjon fra en avsender til en mottaker. Denne måten å tenke om kommunikasjon er dypt forankret i de fleste av oss, og sannsynligvis også i miljøene rundt mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser (Horgen, 2021). Blant annet lener atferdsmodifiserende tradisjoner seg ofte på denne sender-mottaker-tankegangen (Tønsberg, 2010).
I arbeid med mennesker hvor forutsetningene for symbolforståelse ikke er til stede utviklingsmessig, bør vi ha en bred forståelse av hva kommunikasjon kan være. Horgen (2021) bruker begrepet samspill. Det handler om at nærpersonen tar på alvor alt barnet (eller ungdommen eller den voksne) uttrykker: Hver pust, hver muskelspenning, hver bevegelse, lyd og lille pause. For å få til et godt samspill, tilpasser nærpersonen seg alt det de greier å fange opp av signaler fra den andre, bevisst eller ubevisst. For å få til en slik dialog, må vi legge vekk våre egne prosjekter og tanker om hva den andre skal «få til».
De to ulike forståelsene av kommunikasjon åpner også for et betimelig spørsmål: Hvor ofte opplever personer uten verbalspråk at de bare kan være i en dialog, uten at den har noe spesielt mål eller forutbestemt retning? Souriau (2002) forteller at døvblinde oftere blir tolket dithen at de ber om noe, såkalt imperative gester, heller enn at de vil dele noe, deklarative gester. Det er nærliggende å tro at dette også gjelder mennesker med andre omfattende funksjonsnedsettelser. Men er det ikke sannsynlig at de som ikke bruker ord for å kommunisere har det samme behovet som alle andre for å simpelthen dele noe med en annen – en følelse, et innfall, eller en morsomhet?
Forskjellen er at disse personene er avhengig av en kommunikasjonspartner som prøver å forstå dem: En som sier «yes, and...» gjennom å la den andre slippe til, og som bruker av hele seg inn i samspillet. Det å si ja til den andre handler dypest sett om å vise dem at de har en plass her i verden.
Når Linn og jeg improviserer på gitaren ligner det på mange måter en dialog. Hun strekker ut armen allerede før jeg har satt meg ned foran henne, klar til å komme med komme med sin ytring. Av og til spiller hun med bestemte strøk over gitarstrengene, og jeg svarer umiddelbart med en bestemt klang i stemmen, før hun fortsetter med en like resolutt spillestil. Da har vi en flyt i dialogen, og jeg føler at samspillet «går av seg selv». Andre ganger vet jeg ikke hvordan jeg skal svare – som når hun tar tak i håret mitt, eller når fingeren hennes stopper opp på en streng uten å fullføre tonen. Da må jeg prøve meg fram med ulike responser, og Linn kan godt virke irritert og oppgitt på meg. I disse øyeblikkene er ikke dialogen flytende og harmonisk, men heller dissonerende og preget av tvetydigheter og misforståelser. Det stemmer overens med en bakhtinsk forståelse av dialog, hvor tvil, uenighet, ulike tolkninger og usikkerhet vil være en del av alle dialogiske prosesser (Stensæth, 2010). Det er nettopp slike dissonanser som skaper dynamikk og spenning, og som kan være med på å gjøre dialogen utviklende og interessant – for oss begge.
Musikkens rolle
Ofte har jeg kjent meg heldig som musikkterapeut, fordi jeg har trening i å bruke musikken som en ekstra modalitet i møtet med mennesker som ikke kommuniserer med ord. Med utgangspunkt i at alle mennesker har en medfødt kommunikativ musikalitet, bruker musikkterapeuter et mangfold av musikalske virkemidler for å få i gang et samspill med den andre. Jeg vil trekke fram noen av funksjonene som selve musikken kan ha med denne målgruppa.
For det første, er det som regel musikken som utgjør selve ramma for timen – musikk er aktiviteten vi gjør sammen, og den utgjør et felles fokus. For det andre er musikken med på å skape retning og sammenheng. For personer som har vansker med å organisere sanseinntrykk kan musikken være som et anker som gir forutsigbarhet i samspillet mellom oss. Dette kan være gjennom de musikalske virkemidlene (for eksempel gjennom gjentakende akkordrekker, eller en fast rytme), men også som faste holdepunkt gjennom timen (for eksempel gjennom faste hei-, ha-det- og velge-sanger).
For det tredje kan vi bruke musikken for å regulere intensiteten mellom oss (Trondalen, 2004, i Eggen, 2010). Det innebærer blant annet at vi kan vekke og holde på elevens oppmerksomhet (gjennom for eksempel spenningsakkorder, dynamiske forskjeller, og pauser), eller for å redusere intensiteten og roe ned, dersom eleven trenger hjelp til nedregulering (gjennom for eksempel lavt tempo og svakt volum).
Videre er musikk noe vi uttrykker og formidler følelser gjennom, og det blir en måte å oppleve intersubjektivitet på når vi toner oss inn på elevens følelsestilstand og uttrykker oss tilbake gjennom musikken. Et eksempel er hvis eleven min virker frustrert. Da kan jeg formidle tilbake at jeg forstår følelsen, både ved å matche den frustrere følelsen med mimikk, stemme og kroppsspråk, men også i musikken: Gjennom stemmens klang og melodi, eller gjennom måten jeg spiller på, noe som kan knyttes til Daniel Sterns begrep vitalitetsaffekter (Johansson, 2010).
I musikkterapi bruker vi også improvisasjonsteknikker som imitasjon og synkronisering: For eksempel kan vi imitere den andres stemmelyd, og på den måten vise at vi tolker uttrykket som meningsbærende, og som et musikalsk uttrykk. På samme måte kan vi synkronisere vårt spill til den andres bevegelser, og matche både rytmen og intensiteten i bevegelsen. Da gir vi bevegelsen musikalsk mening, og vi kan lage en ramme som gjør oss begge til medskapere i musikken.
Musikken kan videre bli brukt for å få i gang en turtaking. Det kan for eksempel skje ved bruk av et turgivende signal (Johansson, 2010), eller at vi tar utgangspunkt i det eleven allerede gjør og “fyller inn hullene”. For eksempel kan elevens pust være utgangspunktet for en turtaking, eller for etablering av en felles rytme.
Disse virkemidlene er eksempler som inngår i musikkterapeutens verktøykasse. Målene kan for eksempel være å skape kontakt, å holde på oppmerksomhet, å oppleve intersubjektivitet, og musikalsk deltakelse.
Etisk bevisstgjøring
Å få til et samspill med personer med store og omfattende funksjonsnedsettelser krever riktignok mer av samspillpartneren enn bare konkrete teknikker. Det krever også en høy etisk bevissthet. For det første krever det at vi er bevisst vår egen posisjon i relasjonen, og at vi evner å legge vekk våre egne prosjekter for å la den andre slippe til. Tønsberg (2010) skriver at den største utfordringen ofte handler om å endre posisjon fra å være den som leder an og legger føringene for elevens oppmerksomhet, til å være i en posisjon hvor man følger elevens uttrykk uansett i hvilken retning de måtte peke. Et slikt skifte kan man først få til når man er emosjonelt tilgjengelig mot eleven, og evner å anerkjenne elevens «annerledeshet».
Stensæth (2010) spør om musikkterapeuter har et etisk ansvar til å utøve musikkterapi, med sin unike dialog- og improvisasjonskompetanse. Ansvaret handler ikke minst om å møte den andre gjennom et personlig nærvær, og en vilje til å ta inn over seg den andres ytringer. For det er kun i samhandling med den nære andre at personen med multifunksjonshemming kan utfolde seg. Det skriver Horgen (2010), og det er nettopp i denne samhandlingen de moralske og etiske utfordringene trer fram. Med henvisning til Børtnes (2001) og Bakhtin, trekker Horgen fram tvilen som et kompass for god etisk praksis: Tvil til seg selv, og kjærlighet til den andre. Rent konkret kan dette dreie seg om å tvile på sine egne forforståelser, forestillinger, ønsker, fordommer eller målsetninger, samtidig som man møter den andre med en positiv åpen og interessert nysgjerrighet. På den måten kan man lete med alle sanser hva personen med multifunksjonshemming uttrykker. Horgen uttrykker det slik: «For om min bevissthet slik styres av tvil til meg og elskende den andre — da kan vi møte hverandre i dialog» (Horgen, 2010, s. 13).
Gjennom årene med Linn har jeg spurt meg selv om hva et godt liv er for henne. Én ting er de økonomiske rammene som ofte avgjør hverdagen til mennesker som trenger hjelp: Det må være nok ressurser til at hun kan ha en tjenesteyter tilgjengelig for å møte sine behov til enhver tid, men det må være så få som mulig så de blir godt kjent. Hun må kunne leve et aktivt liv, og ha et meningsfylt dagtilbud. Et annet vesentlig punkt er kvaliteten på relasjonen til de nære andre, altså alle enkeltmenneskene som hjelper henne i hverdagen. Hun er avhengig av at den er god for at hun skal kunne uttrykke seg og bli forstått.
Et godt liv handler også om noe mer enn dette. Aristoteles, og flere andre tenkere, snakker om menneskelig blomstring, som handler å få muligheten til å realisere vårt menneskelige potensial og ressursene våre. Dette blir trukket fram i Musikklandet (NOU 2025: 7) som én av grunnene til at musikk er viktig for menneskers livskvalitet. Gjennom våre syv år sammen har jeg sett hvordan Linn bruker sine musikalske ressurser til å realisere sitt kommunikative potensiale gjennom det musikkterapeutiske samspillet. Hun har også hatt en teknisk utvikling på flere instrumenter, til glede for oss begge og flere rundt henne. Det har lært meg at menneskelig blomstring skjer i det små: På musikkrommet, mellom oss.
Takk til Karette Stensæth for gjennomlesning og innspill til artikkelen.
Sunniva Molvær Ihlhaug
1 Linns mor og ledsageren Gro har lest gjennom teksten før publisering.
Referanser:
Børtnes, J. (2001). Bakthin, dialogen og den andre. I O. Dysthe (Red.), Dialog, samspel og læring. Abstrakt forlag.
Eggen, A. T. (2010). Felles aktivitet som læringsarena. I Stensæth, K. Eggen, A. T. & Frisk, R. S. (red.): Musikk, helse, multifunksjonshemming. Skriftserie fra Senter for forskning i musikk og helse, Norges Musikkhøgskole.
Holck, U. (2008). Kommunikativ musikalitet. Kognition og Paedagogik, 18(70), 68-77.
Horgen, T. (2010). Å sette seg selv i spill: Om ansvar, moral, etikk og utfordringer i møtet med barn med multifunksjonshemming. I K. Stensæth, A. T. Eggen, & R. S. Frisk (Red.), Musikk, helse, multifunksjonshemming. Skriftserie fra Senter for forskning i musikk og helse, Norges Musikkhøgskole.
Horgen, T. (2021). Det nære språket - språkmiljø. I T. Horgen, K. Slåtta & A. Gjermestad (Red.), Multifunksjonshemming - livsutfoldelse og læring, 2. utgave. Universitetsforlaget.
Johansson, K. (2010). Kroppslig samspill i musikkterapi. I K. Stensæth, A. T. Eggen, & R. S. Frisk (Red.), Musikk, helse, multifunksjonshemming. Skriftserie fra Senter for forskning i musikk og helse, Norges Musikkhøgskole.
Malloch, S. N. (1999). Mothers and infants and commnicative musicality. Musicae Scientiae, Special issue 1999-2000, 29-57. https://doi.org/10.1177/10298649000030S104
Malloch, S. & Trevarthen, C. (Red.), (2009). Communicative Musicality. Exploring the Basis of Human Companionship. Oxford University Press
NOU 2025: 7 (2025). Musikklandet. Flerstemt musikkpolitikk for framtiden. Kultur- og likestillingsdepartementet.
Sourioau, J. (2002). Keynote Speech: The theoretical framework of the conference. Sensation, perception and formation of meaning – what does it mean when people are congenitally deafblind. Gøteborg, 28. August-1.september 2002. https://nordicwelfare.org/en/publikationer/sensation-perception-and-formation-of-meaning-what-does-it-mean-when-people-are-congenitally-deafblind/
Stensæth, K. (2010): «Å spele for livet med hjartet i halsen»: Om helse, Bakhtinsk dialog og eksistensielle overtonar i musikkterapi med barn med multifunksjonshemming. I K. Stensæth, A. T. Eggen, & R. S. Frisk (Red.), Musikk, helse, multifunksjonshemming. Skriftserie fra Senter for forskning i musikk og helse, Norges Musikkhøgskole.
Trondalen, G. (2004). Klingende relasjoner. En musikkterapistudie av «signifikante øyeblikk» i musikalsk samspill med unge mennesker med anoreksi. [PhD avhandling]. Norges musikkhøgskole
Tønsberg, G. E. H. (2010). Improvisasjon i et dialogisk kommunikasjonsperspektiv. I K. Stensæth, A. T. Eggen, & R. S. Frisk (Red.), Musikk, helse, multifunksjonshemming. Skriftserie fra Senter for forskning i musikk og helse, Norges Musikkhøgskole.