“Stolt som en hane”
-
Otto Kveinå har vært programleder for podkasten Så mye mer #8, som gjestet tre musikkterapeuter og handlet om musikkterapi. Podkasten er laget av og for MO-Wergeland, Bergen Kommune.
Jeg har lest innleggene i Tidsskriftet Musikkterapi angående kritikken som er kommet i etterkant av Skranglefest. Jeg sto selv på scenen den kvelden og sang og jeg er en av dem som ikke ble spurt av noen av de som kritiserte arrangementet.
Musikkterapeuten som jeg synger med, Sindre Skår, hadde på forhånd fortalt at det ville være øl-servering den kvelden. Vi ble enig om at vi som opptrer ikke drikker. Stemningen var veldig god, og det var noen av gjestene som tok seg en øl. Men det var ingen «fyll» slik det normalt kan være på utesteder og konserter ellers i samfunnet.
Alt dette var en ikke-sak for meg helt til det kom kritikk i media, spesielt i TV2 og VG. Den var urettferdig i min mening. Dette gjorde meg sint, skuffet og lei meg. Mestringsfølelsen min var ikke bare å synge foran så mange: Den handlet om at jeg også gjorde det uten å drikke, selv om det var muligheter for dette. Dette var første gang jeg har gjort noe sånt i hele mitt liv. Edru og stolt som en hane var jeg, helt til jeg så hva som ble skrevet i media om dette.
“Om ikke jeg skal få utfordre meg på slike ting så kommer jeg aldri til å føle meg som en medborger.”
Jeg synes det er arrogant, nedverdigende, og jeg følte meg som et barn som ikke visste mitt eget beste. Det er viktig at dere i fagmiljøet vet mest mulig om hva vi tenker om dere skal lage et godt tilpasset tilbud til oss. Man kan føle seg utsatt for en form for akademisk arroganse når noen har studert og «lært» mye om hvordan vi i målgruppen reagerer på diverse utfordringer, hvor folk med doktorgrader påberoper seg å vite hvem jeg er, hva jeg tåler og hva jeg bør utsettes for.
Om ikke jeg skal få utfordre meg på slike ting så kommer jeg aldri til å føle meg som en medborger. Om man skal ta totalt hensyn til at det kan skjære seg for noen, ja — da står man stille, da skjer det ingen ting. Ja, det er trist at noen ikke håndterer slike ting — det vet jeg mye om — men vi må få lov å gå på trynet selv. Vi må få lov å mestre selv.
Selv om det var verdens overdosedag så er de døde likegyldig til hva vi som lever gjør. Man kan ikke krenke dem og det handler ikke om disrespekt. Livet er fylt av farer og man lærer ikke å mestre dem uten å erfare. Å stikke hodet i sanden og late som det ikke eksisterer, hjelper ikke. Skulle man gå på en smell på Skranglefest så var det helt rett sted å gjøre det. Vil man drukne på et stille fjellvann eller på Frognerbadet når halvparten av gjestene er badevakter ...?
Jeg anerkjenner at man har forskjellig syn, og det er viktig. Det kan nesten se ut som at det er et triks enkelte medier har brukt for å skape polarisering i debatten. Ofte så skjer det på bekostning av en «målgruppe» som fortsatt må ta stigmatiseringen dette ofte skaper. Hvor er etikken i dette? Hvilket ansvar har pressen når de setter søkelys på kritikken, uten at man kan ha vært klar over at den kom fra mange som ikke var der?
Så jeg gir min fulle støtte til artistene som valgte å gjennomføre på tross av at det var alkoholservering den kvelden. Det kan faktisk ha vært svært positiv for mange at det faktisk var akkurat sånn. Da ble mestringen reel i det livet som jeg tenker å leve, selv om man nå skulle gå på trynet iblant.